Syk avis. Eller noe i den duren.
Dag 20
Eller “dagen jeg har vært her hele 20 dager og jeg leser i avisen for dere”
Avisen
La merke til at det står følgende i Republica: “PLEASE DESIST FROM ATTACKING THE WRITER PERSONALLY AND BE RESPECTFUL TO OTHER READERS.” Merk dere at det ikke står refrain eller noe i den duren, men desist. Folket er altså, og dette har jeg hørt fra flere hold, ganske kritiske til flere av utsagnene som finnes i avisene. Rettere sagt er det vel ikke nøyaktig folket, men diverse politikere som gjerne betaler folket, om disse politikerne er på nasjonalt eller lokalt nivå, eller rett og slett er foreningsledere.
Leste dette i avisen: “The government on Thursday tried to appease protesting students by partially rolling back prices of petroleum products. The revision has brought down price of petrol by Rs 3 per liter, while diesel and kerosene now cost Rs 4 less each per liter. Price of cooking gas has also been reduced by Rs 85 per cylinder. As per the revised price list, petrol will now cost Rs 112 per liter at all the gas stations in the country. Similarly, diesel and kerosene will cost Rs 81 per liter, and cooking gas will cost Rs 1,415 per cylinder. The new prices will come into effect on Thursday. “
1000 rupi er 74 kroner. Og de krangler over 3 rupi. Så ille er det faktisk her i landet, at til og med de siste små myntene teller. De som ingen av expatene bryr seg over. De man bare sier: være så snill å behold dem, vi vil ikke ha dem.
Jobben
På printeren vår står det “Kun for ugradert”. Det er ganske kult.
Jobbet lenge i dag. Det vil si jeg jobbet en time overtid, som var til tre. Vi har jo tidlige dager på fredager her. Kan si det at flere spørsmål jeg har bekymret meg litt over har blitt løst, og jeg hadde et spennende møte i politihovedkvarteret. Det vil si: Møtet var ikke så spennende, men det var stilig å dra dit. Hadde dessuten tre veldig hyggelige medarbeidere med på turen (noe som er langt ifra vanskelig, siden alle er hyggelige).
Syk?
Kom hjem, og kjente at jeg brygger på en liten feber, så jeg har blitt i sengen i hele dagen, selv om folka fra jobb skulle møtes for en fredagspils. Hadde veldig lyst til å dra, men mandag, tirsdag og kanskje til og med onsdag neste uke kommer til å bli travle dager. Det er til og med prat om at jeg kanskje skal jobbe på søndag. Men det er helt greit, jeg liker å jobbe. Det er bedre enn å ikke ha en plan. Og jeg tror jeg begynner å bli bedre på det jeg gjør, og føler meg nyttig. Herlig arbeidsmiljø.
Uansett så kan jeg si det at dersom jeg er syk de neste dagene og jeg jobber knallhardt i begynnelsen av neste uke kan det nok ta litt tid før jeg oppdaterer her.
[La merke til at jeg faktisk skrev feil dag her, og at jeg la til en ekstra dag som enda ikke har startet. Wops]
Bandh
Dag 18
Eller “dagen jeg opplevde min første bandh”
Ja, så det var bandha i byen! Storstreik! Studenter som vaiet med flagg og nektet biler å kjøre på grunn av økte bensin priser og lite støtte til utdanning! Det var… helt sikker storslagent… Selv fikk jeg ikke oppleve det, fordi det var en fryktelig travel dag, og jeg kunne ikke en gang løpe ut til hovedgaten som er 2 minutter unna for å se. Når jeg var på vei hjem var bandhen nesten slutt, og butikkene begynte sakte, men sikkert å åpne igjen. Forhåpentligvis får jeg oppleve en bandh senere. Det eneste jeg egentlig merket av bandhen var at det var få folk på jobb og jeg satt litt i resepsjonen.
Litt info
Hvilket språk folk i Nepal snakker baserer seg ikke på hvor de kommer ifra, men hvilken kaste de tilhører.
Dersom dere ønsker mer info om Nepal er det haugevis av gode nepalesiske aviser, blant annet Republica.
Man blir skitten i nesen av å være her. Det er en god del forurensning.
iPoden
Bare slik at alle vet det bruker jeg iPoden aktivt til å skrive disse bloggene. Det blir derfor muligens en god del skrivefeil, og jeg leser ikke igjennom det jeg skriver for å se om jeg har skrevet noe dumt. Dere får unnskylde meg.
Dag 19
Eller “dagen jeg løpte og løpte”
Travel, travel, travel dag på jobb. Jeg har bokstavelig talt løpt fra kontor til kontor, fra møte til et nytt møte og fra datamaskin til datamaskin. Jeg er fryktelig trøtt i beina. Dessuten hadde jeg cirka 10 minutter på å spise lunsj, og det var lenge etter lunsjtid. Så jeg er opptatt med andre ord. Og det er gøyalt.
Vaffler
Hver måned har man en vaffelsamling på ambassaden. Nordmenn over hele Nepal kommer da på besøk (selv om de fleste naturligvis er fra Kathmandu-området). Det hadde vi i dag, som forøvrig var meget upassende siden vi alle sammen er kjempe opptatt (jeg skal skrive mer om det i februar). Men det var koselig. Det er mange nordmenn her, flere som har vært her i mange år. Og vafflene var faktisk veldig gode.
Søndagstur og bilder
Dag 15
Eller “dagen jeg gikk på en ny tur og tok “masse” bilder”
Jeg på en lang tur, eller en søndagstur om du vil.
Her er en apekatt jeg fant.
Her er en reklame jeg fant. (Ganske billig!)
Her er et tempel jeg gikk forbi.
Her er en utskjæring på et tempel jeg gikk forbi.
Her er en til utskjæring på et tempel jeg gikk forbi.
Her er masse ledninger med et skilt hvor det står Royal Norwegian Embassy på.
Slike klumper med ledninger finnes over alt, veldig ofte mye verre enn dette, og det er ganske morsomt/skummelt.
Ellers skal jeg innrømme at jeg synes det er pinlig å ta bilder, og at ja, jeg vet at bildene ikke er så bra! Dessuten er de tatt med et videokamera. Men dere får bare leve med det, okay?
Når jeg kom hjem så jeg ferdig slutten av serien Homeland. Den er god. Jeg anbefaler den. Ganske sterkt faktisk.
Dag 16
Eller “dagen jeg kjenner hvor spennende det er å skrive mail”
Tilbake på jobb. I dag kastet jeg meg ut i ansvaret, hodet først. Jeg håper bare at alt gikk bra. Jeg tror kanskje det, men det kan nok være jeg får en pekefinger (eller en hyggelig forklaring) av ansvarlig saksbehandler som har gitt meg arbeidsoppgaver jeg ikke nødvendigvis er kapabel til å håndtere enda. Jaja, det er jo kult å få en sånn sugende følelse i magen hver gang man sender ut en ny mail!
Ellers spiste Inga, Eirik og jeg veldig god mat! Det var faktisk fantastisk godt. Herlig indisk. Jeg liker maten her.
Dag 17
Eller “dagen før min første bandh”
En dynamisk arbeidsplass
Mer jobb, mer hode-først strategi fra min side når det kommer til arbeidsoppgaver. Jeg tror det går bra. Det er ganske gøy egentlig.
Av og til, i mellom en halvtime og en time sitter jeg å tenker “har jeg egentlig så mye å gjøre?” Da begynner jeg å lese på ting for å forstå det litt bedre (så jeg har altså noe å gjøre). Så begynner plutselig stressingen igjen, og jeg løper rundt for å hjelpe folk. Av og til er det ikke mange nok av meg. Av og til er en for mange. Det er et underlig sted jeg jobber, og jeg blir mer og mer glad i det for hver dag som går.
Det inkluderer menneskene. Det er kjempemye spennende de har å si, og jeg synes det er direkte herlig å bare sitte å høre på dem snakke om politikk i Nepal. Om jeg hadde mulighet hadde jeg gjort det hele dagen. Vi har fått litt innføring fra noen av dem, og jeg merker det sitrer i journalistspiren i meg. Mye å ta i. Lite jeg kan dele med omverden. På den ene siden elsker jeg å være på ambassaden på grunn av at jeg får vite slike ting. På den andre siden er det trist at det ikke kan deles.
Forøvrig spiste vi pizza etter jobb og dette er et bilde fra terrassen vår.
Bandh
Dag 18, eller onsdag som mange vil kalle det, vil bli rammet av en bandh. Det betyr egentlig bare “streik”, men det har fått sitt eget navn fordi det er en veldig nepalesisk streik. Man kan ikke kjøre sykler eller biler (om man ikke har blå skilt, altså det er en diplomatbil), og det er ikke smart å bevege seg ut i gatene. Heldigvis er det nok ikke så mye her hvor vi bor, men butikker og de fleste resturanter vil være stengt. På jobb vil man kun ha et fåtall mennesker, praktikantene inkludert. Dette både fordi mange bor langt unna, og uten bil er det vanskelig og av og til farlig å komme seg til jobb, men også fordi det er smart å være hjemme. Vi praktikanter bor som tidligere nevnt to minutter unna ambassaden, så vi skal være på jobb. Da skal vi nok sitte i resepsjonen litt, og dagen blir nok veldig annerledes.
Nøyaktig hva det streikes imot var det ingen som visste. Det skjer tydeligvis så ofte at man ikke tenker så mye over det etterhvert. Spesielt ikke de som har biler med blå skilt, de er tross alt ikke like påvirket. Men det var noen studenter som demonstrerte mot noe, det var alle enige om. Selv synes jeg det er litt spennende, og ville vel egentlig helst likt å dra ned til bandhen for å se hva som foregikk. Det skal jeg ikke, fordi jeg har fått beskjed om å ikke gjøre det, fordi jeg jobber og fordi jeg skal være god nordmann. Et forbilde for andre. (/facepalm)
Vi har altså kjøpt mat, ekstra vann, litt godteri og har naturligvis noen øl på lager. Av og til kan streikene vare ganske lenge tydeligvis. Uansett blir det nok spennende å se hva som skjer.
Om å lære seg å bo her
Dag 12
Utsikten fra taket. Kathmandu og himalaya.
Eller “dagen jeg ikke har så mye å si om”
Fikk en tur rundt i den nye ambassadøreresidensen som bygges rett ved siden av ambassaden. Stor stilig bygning som virkelig kommer til å bli praktfull.
Men her er et bilde fra taket vårt. Fjellene i utkanten er naturligvis en del av himalaya, og de skal være veldig tydelige på en klar dag (noe det ikke har vært mye av her)
Dag 13
Eller “dagen jeg både vandret og løp”
Freakeløpe, freakeløpe!
Var ekstremt opptatt på jobb. Internett var nede og jeg løp rundt som en tulling (bokstavelig talt) for å prøve å fikse det. Siden vi slutter tidlig på fredager var det ikke så mye annet vi gjorde egentlig, det var en alt for kort dag.
Fest. Og den lange, lange veien dit
Vel hjemme tok jeg meg en lur. Det er av og til vanskelig å sove når det er kaldt. Vi var invitert på nok en fest, jeg og de to andre, ettersom vi ikke kjenner området så godt ventet vi på en melding fra Sheila. Den kom aldri. Til meg. Eirik fikk meldinga og mens han satt å maste på meg om å sjekke min mobil klarte han å overse den helt.
Videre hadde vi ikke kjøpt noe øl, og når vi etterhvert fikk kommet oss avgårde var alt stengt. Men vi fant en matbod som fant ut at de godt kunne selge noen øl til oss. For rundt dobbel pris naturligvis.
Å finne veien var ille. Det er fryktelig forvirrende gater her, og som sagt: vi er ikke godt kjent. Det som kanskje tar rundt 15 minutter brukte vi i overkant av en time på å gå. Og det var med mye, mye hjelp.
Men folk på festen var koselige. Og ca 80% tyske.
Dag 14
Eller “dagen vi ble vekket”
Didi og drøm
Didien vår, eller vaskedama om du vil, kom litt på halv ni om morgenen. Det var fryktelig. Jeg lå å drømte om en måte å måle lykke, og dersom man bare hadde en mann som kastet en spydaktig gjenstand som dabbet i bygninger og traff ting på kule måter ville alle være lykkelige. Når den spydaktige gjenstanden traff ting lagde det en underlig lyd. I virkeligheten var det telefonen min…
Uansett, didien vår kom og har vasket alle klærene våre. Selv om det er ekstrem luksus (som koster så godt som ingen ting) var vi alle litt småirritert over at hun måtte komme så tidlig på en lørdag.
Å, du himmelske terrasse!
Terrassen sett ovenifra, altså fra tak nr. 2
Akkurat nå vasker hun leiligheten, selv om jeg da det ikke var nødvendig. Vi tenkte at en av oss burde være her, hun har ikke nøkkel nemlig, men de to andre er på tur. Siden hun er inne har jeg gått ut på terrassen, og det er herlig. Da jeg satt inne er jeg sikker på at jeg holdt på å fryse i hjel. Men terassen er god og varm, og her sitter jeg og fryder meg over livet (i motsetning til hva jeg gjorde innendørs), og leser internasjonale nyheter i en av de lokale avisene (som er betydelig mye bedre enn hjemme).
Datamann
Dag 10
Eller “dagen jeg forsto hvor billig dette landet faktisk er”
Datamannen
Etter å ha vist Eirik (litt) rundt på ambassaden (Sheila tok seg egentlig av det meste) og delt inn arbeidsoppgaver litt klarere fikk jeg laget en database i FileMaker. Det var en herlig opplevelse… Nei, det var faktisk ikke ironisk. På NTNU brukte jeg FileMaker hele tiden, og nå har jeg en nyere og bedre versjon av det som jeg nok kommer til å bruke flittig. Jeg liker orden, og FileMaker er definitivt ordentlig (dog ganske stygt også).
Vel hjemme klarte jeg endelig å fikse internett. Ja, jeg har hatt det, men jeg har ikke hatt tråløst internett selv om det var muligheter for det. Slikt irriterer livet av meg, og med noen velvalgte gjetninger og et knipe teknisk ekspertise har jeg nå fikset det slik at vi har tråløst også.
Ved siden av at jeg også har fikset flere små irritasjonsproblemer med datamaskiner på jobben gjør dette meg veldig glad. Kompetansen min kan brukes til noe, og jeg gjør livet lettere både for andre og meg selv.
Middag
Eirik, Inga og jeg dro på en “fast food resturant” ikke langt unna hvor vi bor. Maten smakte ikke mye dårligere enn det man får på en indisk resturant, men måltidet som mettet tre stykker kostet langt mindre. Alt i alt var kostnaden 595 nepalesiske rupi, eller ca 45 norske kroner. Med andre ord kan det nok være lønnsomt å spise ute mens jeg bor her.
Forøvrig, dersom jeg ikke spesifiserte det nok tidligere, skal Inga jobbe ved den tyske ambassaden i Filipinene. Hun starter arbeidet i april, og i mellomtiden bor hun her med oss. Siden både Eirik og hun bodde i Bangkok under flommen der måtte universitetet stenge en liten periode. Dette betyr at de har fått noen ekstra arbeidsoppgaver nå i etterkant, noe hun jobber med mens vi er på ambassaden. Så hun har noe å gjøre (selv om det høres fryktelig kjedelig ut).
Dag 11
Eller “dagen jeg forstår hvor nyttig jeg er”
Jeg fortsatte med arbeidet i FileMaker, og selv om jeg ikke har klart å fikse det helt slik jeg vil kommer det seg etterhvert. Ellers fikset jeg formatering i et stort (og viktig?) dokument, fikset en printer og har sådd frøene for en liten datarevolusjon.
Uten IT-personen er det vanskelig å vite hva som mangler. Når IT-personen er der blir det plutselig fart på sakene. Og det merker jeg nå… jeg har løpt fra kontor til kontor, og jeg storkoser meg! Faktisk så mye at etter jeg sluttet på jobb en halvtime etter stengetid gikk jeg hjem og jobbet litt med nettsiden i to timer.
Bilder, bensin og gass
Jeg lover, jeg skal prøve å ta bilder, men når jeg kommer hjem fra ambassaden begynner det å bli mørkt ute. Jeg tviler på at “Kathmandu by Night”, tatt med videokameraet mitt er så interessant for dere.
Ellers fortsetter gassmangelen. Jeg fikk høre et rykte om at et annet land (Australia?) kanskje skal inn for å betale gassregningen som Nepal ikke har betalt. I mellomtiden har vår husvært fortalt oss at hun har litt ekstra hjemme hos henne, så vi er heldigvis ikke like ille ute som de fleste. Til og med ambassaden hadde problemer med å få gass (og ambassaden gir gass til alle deres ansatte (tror jeg?) utenom oss praktikanter).
For å gjøre alt verre har landet nesten gått tom for bensin, noe som medfører enorme køer både i trafikken og spesielt utenfor bensinstasjoner. Alle bensinstasjoner har nå opprørspoliti i nærheten, i tilfelle noe skulle skje. Det tar tydeligvis timesvis å komme seg først i køen.
Ellers
Vær sinte ang. SOPA og PIPA. Det handler om noe på andre siden av verden for meg, men dere burde lese dere opp og være sinte. Jeg skulle ønske jeg kunne lenket dere til Wikipedia eller noe, men de har jo tross alt stengt i dag pga. SOPA og PIPA…
