Makt

Confound it! The batteries are dead!

14. juli 2010. Ett år siden 14. juli 2009.

leave a comment »

Jubileum kan av og til være både underlige og besværlige greier. Av og til skulle jeg kanskje ønske meg at det fantes et ord for anti-jubileum, eller negativ-jubileum. Kanskje det gjør det, men jeg har ikke hørt om det. Det samme skulle det kanskje finnes for fest. En anti-fest, en trist-fest.

I dag er det ettårs-jubileumet til min kjære avdøde venn. Vi har nå to dager å feire han på, en bursdag, og en dødsdag. Han er 22 år gammel, ett år død.  Dette har fått meg til å tenke mye på han i det siste, mer enn vanlig, som er ofte nok i seg selv. Det grenser på ubehagelig mye. Men heldig som jeg er så er de fleste minnene strålende gode, som får meg i godt humør. Jeg priser meg lykkelig for å ha så mye godt å tenke på, når jeg mimrer om han som for så lenge siden skapte så mye glede og smil i mine venners og mitt liv.

Jeg vil feire han. Av og til vil jeg anti-feire han, av og til blir alt så jævlig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av kroppen min, mens sinnet mitt er fanget i et sorgfullt vinterfengsel, hvor det eneste som kan slippe ut derifra er motløshet, trøstesløse klynk, håpløse tårer, nedslått snørr og gallende brekninger. En overhvelmende følelse av å ikke bety noe, en krampeaktig bevissthet over hvor dødelige vi er slik at alt virker som om det blir sugd ned i et meningsløst svart hull og selve eksistensen vår blir noe skittent, kvalmende og urettferdig. Heldigvis går det alltid over… selv om man vet at det kommer tilbake igjen. Men av og til glemmer man. Eller jeg glemmer. Jeg kan ikke prate for de andre “pårørende”. Og det er en salig befrielse jeg skal unne meg selv. Men nå, ett år siden han døde er det på tide å feire han. Feire de gode minnene, feire det lystige smilet og godheten. Feire det at han gikk med litt harry smykker, at han gikk til en homofil frisør han syntes var veldig underlig og farget håret sitt. Feire de gangene vi var beruset og levde livet, hvor alt var perfekt og deilig. Glede seg over alle de gangene han klarte å lure oss til å la han tegne tegne primitive peniser på hendene våre, og hvor irritert han kunne bli når vi spilte fotball, spurte han om elektrikerting eller spurte om snuskete ting om søsteren hans. Det er mye å feire, men jeg tror nok mye har gått tapt også…

I boken Råhaitekster har hovedpersonen Eric mistet kjæresten sin, Clio, i en ulykke. Det var et avsnitt jeg hang meg opp i i den boka, på grunn av hvor rett det var, og på grunn av at jeg ikke egentlig hadde lagt merke til det selv før jeg leste det.

“Jeg kommer hele tiden på detaljer. (…) Alle disse minnene, de gjør så vondt, og hver av dem på en ny måte, sånn at jeg ikke tror jeg er i stand til å holde ut uten å sprekke og søle alt det vonde utover gulvet. Og det som verre er, det som virkelig gjør meg syk, er dette: Ingen av de tingene jeg tror jeg husker om henne er helt, tvers igjennom sant eller fullstrendig. Jeg holder allerede på å miste henne i generaliseringer, hukommelsens endeløse hviskelek. Jeg hadde skrevet en slags dagbok mens vi var på tur, og alt da jeg leste igjennom den for første gang så jeg hvor full av huller den var. Vi var aldri så kule eller så vittige. Vi sa ikke ting på akkurat den rette måten hele tiden, ikke en fjerdedel av tida en gang. Det er ingenting der om hvor slem Clio noen ganger kunne være, eller om hvor lite det kostet henne å juge til folk hvis hun mente det var bedre for dem å ikke vite ting. Det er ingenting om de gangene hun ikke var morsom eller sexy, eller om når hun pratet for mye eller at hun pisset og dreit. Det er umulig å virkelig bevare et menneske når det er borte, og det er fordi uansett hva du skriver ned, så er det ikke sannheten, det er bare en historie. Historier er alt vi sitter igjen med i hodet eller på papir: kløktige små fortellinger satt sammen av utvalgte fakta, legender, velredigerte røverhistorier med oss selv i hovedrollen.”*

Jeg er en av mange som delte våre liv med denne fantastiske avdøde personen, men som avsnittet over sier så er det så mye som forsvinner i hukommelsens endeløse hviskelek. Og det er så mye jeg kunne ønske jeg kunne delt. Dette siste året, disse 365 dagene i mitt liv, har jeg lært mer om meg selv enn noensinne forventet. Jeg har tatt og kjent på Sorgen. En rystende Sorg som jeg ikke kan se for meg at forsvinner. En ekte og ubesudlet følelse.

Imellomtiden skal du feires etterlengtede og savnede venn. For brorskapet vi hadde sammen.

*Sitat fra Råhaitekster side 443, av Steven Hall, oversatt av Fartein Døvle Jonassen, utgitt av Gyldendal Pocket i 2008.

Advertisements

Written by Aslak

July 14, 2010 at 08:00

Posted in Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: