Makt

Confound it! The batteries are dead!

Første stopp: Wien

leave a comment »

Dette er kopiert fra srib.no/samfunn/mir/første-stopp-wien, med noen forandringer. Utenriksmagasinet Mir er radioprogrammet jeg jobber i, på Studentradioen i Bergen.

Utenriksmagasinet Mir har gjort noe hele det Osmanske riket ikke greide. Vi har inntatt Wien, endestasjon for den osmanske ekspansjon og begynnelsen på slutten på hele imperiet. Ved to separate anledninger, med 150 års mellomrom, var Wien beleiret av tyrkiske tropper, uten å klare å ta den kulturelt rike byen.

Bilde av den osmanske beleiringen av Wien (bilde tatt på militærmuseet i Wien). Foto: Åsgeir Kjettland Rabben

Byen viste rett og slett en upåklagelig standhaftighet som igjen førte til at det Osmanske riket ikke klarte å komme lenger inn i det europeiske kontinent. Denne winerske standhaftigheten har ikke Mir mulighet til å vise – tidsplanen sier to dager i Wien før toget forlater stasjonen tidlig tirsdag morgen – retning Balkan. På disse to dagene skal Wien tråles etter spor på Osmansk imperialisme. Det er litt snaut med tid til å lete rundt uten mål og mening, så Mir må gå målbevisst til verks.

Det viser seg at gjemt blant kunstmuseer, operasyngende gatemusikanter, Mozart-kuler og naturligvis pølser i forskjellige varianter finnes det to museer som eksplisitt forteller om beleiringen og den østerrikske relasjonen med det osmanske riket. Tilfeldigvis er også disse to museene åpne dagene vi er der i motsetning til resten av byen som er stengt på grunn av pinse. Nei, vi sultet ikke, vi fant oss vann her og der, men det var ikke langt ifra. Men kanskje det passer bra å ankomme denne byen som i bunn og grunn var det siste forsvar mot islamsk osmansk invasjon under en kristen høytid.

Den osmanske fane på militærmuseet i Wien. Foto: Åsgeir Kjettland Rabben

Vi lærer imidlertid mye på våre to museumsbesøk. I Wiens historie har datoen 11. september en helt spesiell betydning. Den osmanske beleiring i 1683 ble brutt ved hjelp av deres felles kristne brødre fra land som nå går under navnene Polen, Litauen, Tyskland og flere. Den kristne armé hadde brutt ned den islamske invasjon – symbolverdien er slående.

Slike symboltunge seire må brukes for det de er verdt, og da den høyreradikale vind blåste over Østerrike i forbindelse med valget i 1999 var bruddet på den tyrkiske beleiring mye brukt. Da det høyreradikale partiet FPÖ ble valgt inn i den østerrikske regjering i 1999 under partileder Jörg Haider vakte det avsky i resten av Europa, men slike holdninger er på fremmarsj i store deler av Vest-Europa, og historiske hendelser som Wiens beleiring er nyttige for opportunistiske partier som ønsker å vekke nasjonalismen i befolkningen.

Det vi opplever i dag er, ifølge østerrikske nasjonalister, bare en ny fase i en veldig gammel krig. Wien har stått imot den islamske bølge tidligere – det er ikke snakk om å legge seg for den nå.

Tre friske karer i den Wienerske panzerhage. Foto: Åsgeir Kjettland Rabben

Veien videre

Da det osmanske rike hadde tapt kampen om Wien for andre gang, var de lut lei av fiasko. Kommandanten Kara Mustafa Pasha måtte ta den tunge veien tilbake til osmansk kontrollerte Beograd, hvor han 25. desember 1683 måtte bøte med livet. Utenriksmagasinet Mir har ganske andre planer enn dette når vi nå retter nesen mot Serbia.

Etter to korte dager – som for så vidt var innholdsrike ettersom vi fikk smakt både sachertorte og tradisjonell wienerschnitzel, Aslak ble syk for en dag og mozartkuler ble kjøpt – gikk reisen videre mot Beograd via tog hvor vi traverserte Budapest i Ungarn. Som en avslutning på denne posten presenterer vi dere med noen litt mindre interessante observasjoner gjort på det som skulle være en åtte timer lang togtur, men ble til en litt lengre tur fordi toget av en eller annen grunn ikke ville gå hele veien og vi måtte ta buss til Novi Sad, hovedstaden i den autonome provinsen nord i Serbia kalt Vojvodina, for å ta tog videre derifra.

  • Da toget til Budapest akkurat hadde begynt å gå fikk vi så dårlig samvittighet for å ta den firemannsplassen som var designert gamle, gravide, skadede og handikappede passasjerer at når det kom på to gamle nonner fant vi ut at vi rett og slett måtte bytte plass.
  • I Budapest sprang vi til toget, selv om vi ikke egentlig trengte det (fant vi ut i etterkant), og ble noe skuffet over kvaliteten på toget etter dets Østerrikske motpart. Så tok turen fatt i samme kupé som tre Ungarere som av en eller annen grunn hadde bestemt seg for å skille oss ad slik at det ble direkte underlig å prate sammen. Akkurat da vi hadde bestemt oss for å la dem passe på sekkene våre for å nyte en kaffe i matvogna fant de ut at de skulle fordufte.
  • På grenseovergangen mellom Ungarn og Serbia gikk alt fint for oss, selv om de skuet litt ekstra på passene våre som innehold et visum til det underlige landet Iran. For å feire grenseovergangen tok vi oss en ungarsk pølse – som for så vidt hadde blitt pølsefisert litt ekstra ifølge påpakkningen og fikk øye på en mann som ble tatt av det serbiske grensepolitiet. Hva som skjer med han vet kun gudene. Vi håper bare at han ikke ble slått av mannen som gikk rundt med en enorm klubbe.
Advertisements

Written by Aslak

June 21, 2011 at 11:51

Posted in Travels

Tagged with

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: