Makt

Confound it! The batteries are dead!

Iran – Hvor ayatollahene ser deg

leave a comment »

Dette er kopiert fra http://srib.no/samfunn/mir/iran-hvor-ayatollahene-ser-deg. Utenriksmagasinet Mir sendes hver torsdag klokken 10 på Studentradioen i Bergen.

Redaksjonen slapper av på Khomeiniplass

Den østlige grensen til det osmanske riket gikk en gang i tiden helt til byen Tabriz i Persia. Det persiske emperiet var selv i sin tid et stort islamsk rike som har hatt enorm innflytelse på verden rundt seg. Ved siden av det faktum at vi måtte igjennom Iran for å komme oss til Armenia sto også Iran høyt oppe på alle våre lister over land vi kunne tenkt oss å dra til. Mir krysset altså grensen inn til dette skremmende landet med ryggsekkene godt plassert på ryggen. Men, på grunn av den vanskelige situasjonen journalister gjerne befinner seg i under regimet i dagens Iran fant vi ut at det var best å la opptaksutstyret ligge nederst i sekken. Vi måtte huske å ikke la vår journalistiske interesse ta overhånd og gikk fra å være Utenriksmagasinet Mir til å være tre normale gutter på tur.

Det persiske riket går tilbake til lenge før kristus og deres historie huser kjente skikkelser som Kyros den store, Darius I av Persia og naturligvis Xerxes. Det var ikke lenge etter Islam ble opprettet som en religion at Persia ble omvendt, etter flere slag med blant annet Aleksander den Store og det Romerske riket som hadde svekket den Persiske staten. Men før denne tiden hadde Persia, eller det Akamenideske dynastiets styre dekket det som Osmanerne i sin tur en gang ville komme til å dekke. Svekkelsen av staten gjorde det mulig for muslimene å få et godt fotfeste i landet. Siden den gang har det vært varierende grad av religiøse styresett i landet, og for tiden finner man kanskje ett av de mest islamistiske regimene på kloden i nettopp dette landet som skiftet sitt navn til Iran.

De tre helt normale og ikke journalistiske guttene tok turen Tabriz, den tredje største byen i Iran, nord-vest i landet. Helt fra første øyeblikk kunne vi føle ayatollahenes vaktfulle blikk stirre på oss fra vegger og klistermerker rundt omkring i byen. Hadde vi forvillet oss inn i fiendtlig territorie?

Iranske flagg var å se over alt, til og med i basarene

Nei, mer feil kunne vi ikke ta. Det kan virke som om det ikke kommer så alt for mange turister til Iran, i alle fall ikke til Tabriz, så det var mange som gjerne ville stoppe oss og slå av en prat. Noen husket ikke mer enn velkjente fraser som “where are you from”, “what is your name” og ikke minst “how are you” (eller forskjellige underlige varianter av dem) fra skolen, men med andre kunne vi ha lange, intelligente diskusjoner med. Eller rettere sagt, vi tillot dem å ha lange, intelligente monologer. Og det de gjerne ville prate om var politikk og dagens tilstand i Iran.

Vi holdt nemlig kjeft i frykt for å havne i trøbbel, men også fordi vi var redd de ville havne i trøbbel. Aldri har behovet for å ha en opptaker i hånden vært større enn når fikk forklart alle problemene med det iranske samfunnet, og muligheten så fjern. Til og med de som hadde minimale engelskkunnskaper ville komme med regimekritiske utsagn, foreviget for Mir av en bussjåfør. Han svarte til det at vi syntes Iran var et fint land med å si “noo. Iran noo-oo. Democracy nooo.”

Kandovan, hvor Mir ble den største attraksjonen

Turister som vi nå hadde blitt var det naturlig å oppsøke noen turistattraksjoner, med det i bakhodet at vi kanskje også kunne lære litt mer om kulturen i dette landet. Det viste seg derimot at for Iranerne som også befant seg på de turistattraksjonene vi besøkte fant det mye mer interessant å ta bilder av oss. Og det er kanskje ikke så underlig, vi er jo tre sjarmerende gutter tross alt.

Det var en spesiell følelse å være turist i Iran, men etter å ha reist til Isfahan og så tilbake til Tabriz igjen skjønte vi at dette er et land som må besøkes senere også. Kanskje det også blir lettere neste gang? Iran har nemlig bestemt seg for å statse på turister, og da er det vel naturlig å også lette på visum-styret? Vi forlot landet helt i nord, ikke langt ifra hvor vi kom inn. For å komme oss over til Armenia kjørte vi utsiden av det aserbajdsjansk-kontrollerte Nakhitsjevan, et område som tidligere var eid av Armenia.

Redaksjonen, med Nakhitsjevan i bakgrunnen

Mellom Iran og denne enklaven var det kun den lille elven med det klingende navnet Araz som splittet oss. Da vi endelig kom frem til grensestasjonen mellom Iran og Armenia var det vanskelig å ikke le høyt, aldri hadde vi sett et sted så tomt for folk som det.

Advertisements

Written by Aslak

September 1, 2011 at 16:04

Posted in Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: