Makt

Confound it! The batteries are dead!

Nepal – en ny historie å fortelle

leave a comment »

På engelsk heter det vel en disclaimer, på norsk vet jeg ikke hva det heter, men på grunn av beskjeden kan jeg vel kalle det en advarsel: Jeg liker godt å skrive, og jeg liker kanskje enda bedre å skrive hva jeg opplever, så det blir en del unødvendige detaljer, lange setninjger, uinteressante observasjoner og kjedelige historier. Men jeg skal prøve å dela alt inn i flere mindre kapittler, slik at man kan hoppe over det som er kjedelig. Eller rettere sagt det den respektive leser finner kjedelig. Noen liker kanskje tall og fakta, andre liker å høre om samtaler jeg har hatt eller turer jeg har gått på. Velg det dere liker og gi beskjed til meg om det er noe dere savner så skal jeg gjøre mitt beste for å gi dere det dere ønsker.

Litt bakgrunnsinformasjon

Jeg, Aslak, har fått den store ære å tjene i moderlandets utenrikstjeneste. I seks måneder skal jeg arbeider på ambassaden i Nepal som praktikant og utføre diverse arbeidsoppgaver som jeg kommer tilbake til i et senere innlegg. Dette er min historie om tiden min i Nepal, og alvorlig talt skriver jeg dette hovedsaklig for meg selv. Du, kjære leser, tas ikke så alt for mye hensyn til (dersom du ikke er meg som leser dette på nytt, muligens en gang i fremtiden), og det er nettopp derfor jeg også skriver advarselen ovenfor. Når det er sagt må jeg understreke at jeg helt alvorlig mener at det hadde vært hyggelig med noen tilbakemeldinger så ikke nøl med å gi ros eller ris eller andre forespørsler. Har du spørsmål må du også naturligvis ikke nøle med å stille disse. Du når meg på aslakroedder@gmail.com

Dag 1 – Reisen og ankomsten

Eller “dagen jeg forstår at jeg nok aldri kommer til å klare å nummerere alle dagene når jeg skriver”.

Reisen

Etter en 22 timer lang tur, 4 forskjellige fly, kun en og en halv film og totalt tre toaletturer var jeg fremme. Jeg kontemplerte utsagnet om at også selve turen også er et mål i seg selv flere ganger på den lange reisen. Dette var ikke tilfellet her. Ikke i det hele tatt.

Turen hvor munndiareen min setter inn og en uskyldig jente må høre på meg bable.

Turen fra London til New Dehli var virkelig ikke så ille i bunn og grunn. Jeg satt nemlig ved siden av en norsk jente som skulle på backpackertur. Det var hennes første skikkelige tur ut i verden og ved siden av å topse henne om kule ting i India kunne jeg gi noen lure ord her og der om hvordan å reise på en lengre tur, på en ansvarlig og praktisk måte. Dessuten litt om hvordan man kan floke opp i eventuelle problemer man skulle møte. Hun var nemlig litt usikke rpå seg selv, og hvordan hun skulle klare å reise så lenge i utlandet, og kanskje spesielt engelskkunnskapene hennes (med god grunn for så vidt). Jeg prøvde mitt beste på å både hjelpe og berolige henne. Samtalen derifra beveget seg mot østlige religioner, “kule” statsledere, hvordan verden går under, størrelsen på universet og naturligvis den gangen jeg mistet pissoarfobien min i India. Jeg lover dypt og ærlig at overgangene var helt naturlige og at jeg definitift ikke pratet hull i hodet hennes.

Beinplass

Fra New Dehli til Kathmandu ble jeg av en eller annen grunn puttet i førsteklasse – som for så vidt halve flyet bestod av – selv om jeg definitivt ikke hadde betalt for dette. Utmattet etter å ikke ha fått sovet i det hele tatt på turen til India var dette en glede uten like. Dersom jeg strakk beina helt ut kunne jeg ikke en gang nå setet foran meg. Dette er langt ifra normalt. Flere ganger ble jeg vekket på denne turen (på en hyggelig måte) av flyvertinnene som ønsket å gi meg øl tidlig, tidlig på morgenen. Jeg takket naturligvis nei, jeg skulle jo møte en representant fra ambassaden, og spurte om vann istedenfor.

Nepal og Sheila

Det var en herlig følelse å lande, selv om den med forveksling kan ligne på det å bråvåkne av en unødvendig humpete landing. Visum og sjekker gikk smurt, naturligvis, og da jeg står i den siste køen merker jeg at det står en jente som ser like søkende ut som meg. Jeg prøver meg derfor på et lite vink. Hun vinker tilbake.

Her introduseres Sheila. Hun er den norske praktikanten jeg avløser. Med energisk og entusiastisk oslo(område?)dialekt kastet hun fakte mot meg fra første minutt, kroppspråket var gledelig og nesten hoppende og hun ristet på hodet i takt med meg på alle de rare tingene nepaleserne gjorde. Selv har Sheila et øst-asiatisk utseende, jeg vil tippe hun kanskje er tamil, men høfligheten (og egentlig realiseringen om at dette var ganske unødvendig informasjon) gjorde at jeg ikke turde å spørre. Eneste grunn jeg i det hele tatt skriver det er for å menneskliggjøre denne lille velkomstkomiteen for deg, kjære leser. Sheila har fått en ny praktikantplass som hun starter med snarlig hos en underavdeling av FN og jeg kan egentlig skjønne hvorfor hun har fått jobben. Hun liker landet godt, det er tydelig, og det virker som om hun kan mye om det. Selv er hun både oppegående, karismatisk og veldig hyggelig.

Når kommer knærene mine til å riste?

På veien til mitt første oppholdssted fikk jeg en konvelutt med et par småsaker oppi. Info om ambassaden, turiststeder og litt annet. Men det første jeg tok ut fra denne uventede gaven jeg satt stor pris på var en liten, svart fløyte. Hva i all verden, tenkte jeg og så spørrende på Sheila. Hun begynte å le, og sa at det kanskje ikke var det hyggeligste å starte med fløyten, men hun hadde gjort nøyaktig det samme når hun ankom Nepal. Fløyten er en sikkerhetsgjenstand i Nepal, forteller hun meg videre, skulle jordskjelv oppstå og man uheldigvis skulle befinne seg under noe kan man nemlig ta opp fløyten og lage masse lyd. Da er det lettere for hjelpemannskap å identifisere hvor man er. Jeg smilte når hun fortalte meg dette, selv om det er noe forstyrrende med det hele. Og det var her, underlig nok, jeg tenkte for første gang: jeg elsker å være tilbake i det store utland.

Forøvrig kan jeg nevne at Indias noenlunde frekke kontinentalplate beveger seg opp mot kina to ganger så fort som neglene dine vokser, kjære leser. Ganske utrolig om jeg får si det selv. Som følge av dette har man den enorme fjellkjeden Himalaya, og en god del jordskjelv i Nepal.

Vel plassert på hotell sovnet jeg umiddelbart og som frem til morgenen neste dag, selv om jeg var invitert til filmkveld med masse expats senere den dagen.

Dag 2 – vandring

Eller “Da jeg havnet der jeg ikke visste at jeg skulle”

Jeg hadde fri denne dagen, første arbeidsdag var ikke før neste dag, og ettersom jeg sto opp tidlig bestemte jeg meg like godt for å bare vandre rundt. Jeg hadde ingen destinasjon fordi jeg bevisst hadde unlatt å kjøpe en turistbok. Uten et mål begynte jeg altså å gå.

Sightseeing

Etter to timer uten å finne noe spesielt var jeg plutselig fremme der jeg ikke visste at jeg skulle. På veien var det ikke mye å se, en millitærinstallasjon her og der, haugevis av politi med fullt opprørsutstyr, en bil hvor det sto “Nepal Police Rest Room” (og jeg lurte på om det var et toalett eller et hvilerom), og en stor pen bygning en gang i blant. Jeg gikk dessuten forbi en nesten endeløs “park”, uten trær og med visnende gress. Noen kyr (det heter forøvrig kuer) vandret rundt og en del av parken var dedikert til en slags millitærseremoni. Ellers i parken satt folk rundt, noen spiste lunsj, andre spilte en slags balltre-sport (jeg antar det var cricket).

Thamel

Thamel er sentrum, det er i alle fall det jeg har hørt. Eller rettere sagt er det vel sentrum-sentrum eller “der alle turistene oppholder seg”. Før jeg helt plutselig havnet i Thamel så jeg ikke en eneste annen hvit person på min vandring. Av og til fikk jeg dessuten noen blikk som liksom sa “hva gjør du her? Har du forvillet deg bort?”. Men de var alle hyggelige mens jeg vandret et hode eller to høyere enn de andre rundt omkring. Jeg pratet med flere, og det er et snakkesalig folk dette her.

I Thamel fikk jeg meg kaffe, kjøpte en typisk vestlig matbit, kjøpte en hodelykt og fikk hvilt beina som hadde aner av begynnende gnagsår. Hodelykten trengs, ettersom det er en god del strømbrudd i Nepal. Sheila fortalte at det var verst på vinteren, og det var snakk om at det kunne være opptil 18 timer i døgnet. Men det er planlagt strømbrudd. Byen er delt opp i flere sektorer og hvert område får i teorien like mye strøm iløpet av en dag. Dette syntes jeg var en god idé. Samtidig betyr det at å ha en hodelykt er meget praktisk dersom man ønsker å lese om kveldingen.

Den andre gamle praktikanten

Etter å ha tatt en hvil og surfet bittelitt på internett møtte jeg Sheila igjen. Hun viste meg rundt i leiligheten jeg skal overta. Det er en stor leilighet, i alle fall større enn jeg tenkte meg, og meget pen. Og kanskje best av alt var at de allerede hadde internett der.  Fra der gikk turen litt rundt i nabolaget, jeg ble introdusert for noen bra resturanter og ikke minst en baker. De har til og med grovbrød.

Så tok turen seg til Maral, den andre praktikanten. Maral har litt tungt for å høre, men er en typisk energisk og utadvent person. Selv er Maral fra Iran, noe som gjorde at vi naturligvis pratet litt om dette spennende landet og hvordan det var å reise der.  Da hun fortalte meg at hun har en fortid innenfor dramatikken og skuespill forundret det meg lite. Også hun har fått et internship hos FN, noe som får meg litt til å tenke… Kanskje det hadde vært spennende?

Etter et glass vin og litt kjeks og ost dro vi til en resturant hvor vi spiste buffalo. Maral og jeg utvekslet litt reisehistorier, det er spennende å høre hvor folk har reist og hva de har opplevd. Men best av alt var det kanskje når hun pratet om arbeidet. Sheila hadde snakket positivt om jobben, noe Maral naturligvis også gjorde, men hun trakk også frem noen av de mer negative områdene. Hva som var stressende og hva som av og til føltes rart. I bunn og grunn føler jeg meg klar nå til å arbeide, jeg har forstått det slik at det nok går bra uansett, og trenger man hjelp spør man om det. Jeg gleder meg til i morgen, da er det første dag på jobb og jeg flytter inn i leiligheten.

Jeg er utrolig heldig som befinner meg her.

Advertisements

Written by Aslak

January 9, 2012 at 09:28

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: