Makt

Confound it! The batteries are dead!

Felttur

with 3 comments

Som dere ser nedenfor fikk vi beskjed om at vi faktisk skulle dra på felttur, selv om flyet vi skulle ta den første dagen fløy tilbake til Kathmandu. Mot slutten av arbeidsdagen dro vi derfor til flyplassen nok en gang, og krysset fingrene for at det kom til å gå bra denne gangen. Det gjorde det. Til noe forundring fra vår side.

I Nepalgunj, som for så vidt har den minste flyplassen jeg har sett, ble vi plukket opp av vår kontakt i UNDP og hans sjåfør. Endelig fikk jeg gjort noe jeg har hatt lyst til siden første gang jeg så en FNbil kjøre forbi meg, nemlig sitte på med en.

Første møte

Vi dro direkte fra flyplassen til første møte, som var i Nepalgunj. Det begynte sakte, men sikkert å bli mørkere og da vi hadde ankommet var det natt. Både jeg og min kollega (jeg foretrekker å ikke navngi andre enn praktikantene og eventuelt andre jeg føler for å navngi (parakdoksalt nok…), uten at jeg helt vet hvorfor) var dresskledde. Mennene vi møtte var dommere, og vi snakket om hvordan å gjøre Nepal om til et land hvor man får det som kommer til en, enten om det er som et offer eller som en forbryter. Selv syntes jeg møtet både var konstruktivt og spennende.

Andre møte

Vi beveget oss noen få meter etter møtet til nabobygningen hvor noen advokater satt. Flere av dem var kvinner og diskusjonen som vi hadde hatt med dommerne fortsatte her, men med en annen vinkling. Også dette var spennende.

Etterhvert var det på tide å få seg noe mat, og noen minutters kjøretur vekke lå en resturant. Det så nesten litt ut som en kantine. Ikke et sted jeg nødvendigvis hadde tatt med meg en diplomat, men for meg var det ypperlig. Maten var nydelig, og tårerullende sterk. Alle fra både første og andre møte var til stede og det var både høylytt diskusjon, undrende spørsmål fra begge sider rundt våre forskjellige kulturer, dårlige og gode vitser og ikke minst mye prating om nepalesisk alkohol… Den siste forsto jeg ikke så mye av, mest fordi nepaleserne virker som om de er 16 år gamle, kvisete tenåringer når de prater om alkohol.

Noe av det første jeg og min kollega merket var at alle kvinnene satt litt for seg selv ved en av endene på langbordet. Bordet var for langt for oss alle, og vi hadde flere ledige plasser på vår ende. Vi vinket dem opp, mens nepaleserne lo godt og sa “this is Nepalese mentality”. Dette gjorde at jeg kunne sitte å prate om forskjellen mellom kvinner og menn i Nepal nesten hele måltidet, med kvinner, noe som var fryktelig interessant.

Første hotell

Vi ble så kjørt til Nepalgunj sitt fineste hotell. En god, stor middag og halvannen øl hadde gjort oss alle søvnige, og vi hadde jo tross alt jobbet helt fra tidlig om dagen til ti-tiden. Det skulle bli godt å sove. Men jeg skal innrømme at jeg var litt nervøs når det angikk kvalitet. “Nepalgunj nicest hotel” sa vår UNDP-kontakt konstant. “Hvor fint skal dette liksom være? Hvor mye koster det? Håper ikke det er folk som bærer oss opp på troner til rommene våre… ”

Men jeg trengte ikke å bekymre meg! Det var så vidt maling på veggene på rommet mitt, det hadde falt av iløpet av flere år med bruk. På toalettet var veggene brune, enten fra sigarettrøyk eller vannskader. Stikkontaktene virket så vidt, og det tråløse internettet fungerte så godt som ikke (selv om jeg fikk lastet opp sist post her da). Min kollega fortalte en lignende historie fra hans rom, en suite, og ristet oppgitt på hodet. Jeg lo godt og sa at dette er jo den standaden jeg synes er ganske pen når jeg er ute på tur.

Rommet og frokosten kostet til sammen 170 kroner. Ganske grei pris egentlig, med tanke på at det er Nepalgunj sitt fineste hotell.

På humete veier

Vi skulle på tur, satt oss inn i UNDP-bilen og fartet ned mot den indiske grensen. Vi var kun 10 km unna når vi kom frem. På veien ned skuet vi endeløse slettelandskap (siden vi kjørte rundt i Terai, som har få fjell), et underlig syn når man bor i et av verdens mest befjellede land. Vi kjørte i en nasjonalpark med tigre (uten å se noen), måtte bråbremse pga. kyr i veien, så mennesker som bar ting på hodene deres, kjørte forbi mangfoldige tradisjonelle hus (som dere ser nedenfor) og en haug med underlige broer (selv om vi er litt usikker på om vi vil kalle dem det… det var mer som et asfaltert elveleie).

Et (stort) mer tradisjonelt nepalesisk hus, tatt i forbifarten.

Pulver og uforstålige taler

Og det var her den litt verre delen av turen startet. La meg ta frem notatene mine fra det første møtet i denne lille landsbyen i Terai:

“I rommet er det [i starten] kun tre kvinner, de resterende 15 er menn. Kvinnene sitter bakerst i rommet, til venstre, i en liten klynge rett med døren. Det er som om de skal sitte nærmest mulig utgangen, hva om de må flykte?

Vi vandrer ærbødig opp midtgangen og setter oss ved hovedbordet. Jeg føler meg noe dum. Før møtet (som vi så vidt vet hva skal handle om) begynner hilser senterets leder på oss, har en kort tale på nepali og plutselig reiser alle seg. Min kollega og jeg nøler, kaster undrende blikk på de få som kan noe engelsk i rommet, og reiser oss vi også.

En finger er plutselig i ansiktet mitt, jeg så ikke hvor den kom fra, og jeg merker jeg får et eller annet støv over hele meg. Idet fingeren forlater pannen min ser jeg det rosa pulveret dryppe mot gulvet. Min kollega får den samme behandlingen, bare dobbelt så ille. Han får nemlig to streker (jeg tror den første var litt for skeiv), og det ene brilleglasset dekkes av rosa på lik linje med nesen hans.

Med rosa pulver på hendene, buksa, dressen og brillene setter vi oss og får en gjennomgang av alle følelser rundt “Mediation Centre” [i bunn og grunn et prosjekt for å forsøke å skape et alternativ til juridisk rett for sivilsaker som er gratis og med frivillige arbeidere]. De snakker på Nepali og mannen som er hyggelig nok til å prøve å oversette har vendt ryggen sin til meg, snakker opp i fjeset til min kollega og mumler på noe dårlig engelsk. Jeg har ikke peiling på hva som skjer. Det tar lang tid, det  gjør ofte det når 20-25 stykker [det kom flere og flere folk] alle skal takke for at vi hadde kommet, fortelle om hvordan livene deres har forandret seg og gjerne avslutte med en slags politisk tale. Vi nikker begge entusiastisk, og begge magene våre rumler. Under en felles rumleseanse kaster vi et blikk på hverandre, begge synes det er litt morsomt, og håper at ingen hørte det utenom oss.”

Dette satt jeg å skrev under møtet. Jeg visste jo ikke hva de sa, men jeg følte nesten at jeg måtte skrive noe, for det virket så frekt å ikke i det minste late som om deres bekymringer blir tatt videre til “det høyeste hold”. Dessuten måtte jeg ha en måte å holde meg våken. Etter alle er ferdige spør min kollega noen korte spørsmål til salen, vi er her for å lære, men svar er vanskelige å få ut av dem. En siste takketale for deres vennlighet varer naturligvis fem ganger lengre enn det min kollega egentlig sa, for tolken vår oversetter og nevner til og med flere organisasjoner som min kollega aldri nevnte. Vi rister bare litt småoppgitt på hodene og tenker “det er jo Nepal…”

Tilbake på veien

Min kollega, som er godt opp i årene, og jeg pratet mye på veien frem og tilbake mellom møtene. Det er vel egentlig en helt naturlig ting, og trengtes kanskje ikke å skrives ned en gang… Men det som var så spennende, syntes jeg, er at han er en fryktelig musikkinteressert mann. Hvert år drar denne mannen, som jeg nettopp skrev er godt opp i årene, blant annet til Øya festivalen. Dessuten synes han Honningbarna er kjempekult og har vært på Wannskrækk-konsert. Jeg storkoste meg jeg!

Jinx

Du vet når man sier at ting ikke kan bli verre? Så blir de verre? Vel, det skjedde med meg…

Notat fra neste møte:

“Enda flere folk (flest damer denne gangen). Vi får nye blomster, disse dynket i pulver, og mer merker i panna. Denne ganger er pulveret rødt, ikke rosa. Her forstår jeg virkelig intenting av hva som blir sagt, mindre enn sist til og med, fordi oversetteren sitter for langt vekke. Nok en rundte hvor alle skal prate. Kvinnene snakker vanligvis lavt. Mennene brøler. Kvinnene er mer kortfattet. Mennene slutter ikke før noen har spurt dem om det tre ganger. De holder lange taler. Flere ganger kommer noen for seint inn, om det er menn så brøler de ut “namaskar”, hilser på noen kamerater og slår seg i ro etterhvert. Personen som prater fortsetter bare, selv om mannen som kom inn har stjålet hele rampelyset og ingen hørte hva taleren sa. Hele tiden bli vi tatt bilder av. En muslim reiser seg, og vi har hørt mye stygt om dem her, og sier salam aleikum. Jeg har lyst til å si aleikum asalam tilbake. Jeg føler for denne folkegruppen som har et så forferdelig dårlig rykte på seg. Dressen min har nå blitt nesten helt dekket av rødt pulver. Det er det der idiotiske blomsterkjedet vi fikk rundt halsen. Hunne de ikke bare droppet å dunke det i pulver? Vi blir servert et eller annet, jeg vet ikke nøyaktig hva det er. Noe forferdelig søtt, nesten marsipanaktig. Jeg klarer naturligvis å nesten søle og halvroper ut “aauugh” i det jeg hurtig forsikrer meg at dressen min ikke også blir dekket i sukkersaus. Jeg er ikke akkurat topp diplomatisk materiale.

Det er ikke mye nøling når disse nepaleserne prater. Det virker som om de alle sammen har hatt talekurs. Ingen “um”-er eller “eh”-er eller betydelige pauser i det hele tatt.

Det er rundt 45 folk har jeg nå telt… Og alle skal ha sin tur.

Skrive, skrive, skrive for å virke interessert

Spennende å høre hvor mye engelsk som brukes i nepali. Utifra de få ordene jeg får med meg virker de ganske kommunistiske. De litt lysere i huden er bedre kledd enn de andre. Den ene mannen fra en av organisasjonene nikker og hauser folk opp når de fra hans organisasjon tolder talene sine. Vi får et dokument som vi skriver navnene våre på, kunne ha vært hva som helst, jeg kunne ha skrevet under på at de får lov til å sende meg til Guantanamo. Jeg tror det bare er en møtelogg… Nei, nå funket ikke pennen i nesten en halvtime, jeg fant endelig reservepennen min. Mens pennen min ikke funket (og det er en SriB-pen forresten…) satt jeg allikevel å “skrev”. Jeg kunne jo ikke slutte når jeg hadde notert så mye! Jeg må jo virke interessert.

Etter hver tale er det en felles treklapps-applaus som min kollega og jeg alltid er for sein til.”

Etter dette er det noen underlige notater, nesten sinnsyke skriblinger, som er vanskelige å forstå. Jeg klarer ikke å huske hva jeg skrev, men det er mye som omhandler plaststoler av en eller annen grunn. Om jeg noensinne klarer å dechiffrere denne underlige koden (som kalles “Aslaks håndskrift”) kommer jeg kanskje til å dele disse ordene, som tross alt kan vise seg å være en gudegave. Men jeg tror nok sannsynligheten for akkurat det er ganske liten…

Jinx 2

Etter ett til møte (var ikke så mye som skjedde der, selv om det var interessant) var vi endelig ferdige. Da hadde vi kjørt rundt eller vært i møter i over tolv timer, altså hadde vi jobbet litt mindre enn dagen før, men enda en god del. Det var på tide å komme seg til hotellet vårt. Vi var alle trøtte og sultne.

Vel fremme sjekker vi inn og bestemmer oss for å møtes om 30-45 minutter i spisesalen. Vi trenger en liten lur. Jeg gleder meg, dette passer meg ypperlig. Og da jeg kommer inn i rommet skynter jeg meg mot sengen. Dessverre er det en av de tynneste madrassene jeg noensinne har vært borti, og jeg tror faktisk at det ikke var langt unna at jeg knakk halebeinet mitt, så vondt gjordet det.

Det var fryktelig vanskelig å vise, men madrassen er ikke stort mye tykkere enn tommelen min altså!

Middagen var derimot ypperlig.

Hjem

Ja, vi kom oss hjem, etter kjøring i tykk, tykk tåke (tror vi så max. 50 meter foran oss), og naturligvis kontinuerlig diskusjoner om hvorvidt flyet kom til å lette i denne tåka. Heldigvis var den helt borte når vi kom oss til flyplassen.

Etter den korte flyturen måtte vi sitte å vente litt på flyplassen. Sjåføren som var på vakt skulle nemlig hente ambassadøren, og han hadde ikke tid til å kjøre min kollega og meg hjem først. Vi ble derfor like så godt bare på flyplassen og var velkomstkomité.

Det betydde dessuten at jeg fikk lov til å kjøre rundt i ambassadørens bil, mens det norske flagget vaiet foran på panseret!

Ellers

Her er et bilde av meg (innlegget fortsetter (så vidt) under bildet):

Dette er første dag jeg er uten snus her i landet. Det gjør ganske vondt… hvorfor slutter jeg, spør du? Vel de selger ikke snus her, dumming!

På søndag møtte Inga, Eirik og jeg to dansker, en praktikant og en tidligere praktikant. Det var hyggelig. Kvelden endte tidlig, men Inga og jeg var oppe til ett og diskuterte EU (i all hovedsak implementeringen av EU).

Til slutt ønsker jeg å si gratulerer med dagen til Kathinka. Du har bursdag i morra, altså den fjortende, og det er om ikke så alt for lenge for meg, så da tar jeg det like så godt nå med en gang.

Advertisements

Written by Aslak

February 13, 2012 at 21:33

Posted in Nepal

3 Responses

Subscribe to comments with RSS.

  1. Du har noe i panna.

    Trym

    February 14, 2012 at 06:36

  2. Knallbra lesning, skikkelig glad for at du skriver denne bloggen.

    Gorm

    February 14, 2012 at 13:36

  3. Pjuh! Jeg innså ikke hvor langt dette innlegget her var før jeg måtte scolle meg helt ned hit for å si takk! Takk! Og Trym… tror du ikke vet at den kvisa er litt vel tydelig?

    Aslak

    February 14, 2012 at 18:27


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: