Makt

Confound it! The batteries are dead!

Helgen jeg ikke hopper i strikk og istedenfor er med på å redde et liv.

leave a comment »

Først av alt: Beklager for at jeg ikke har fått oppdatert i det siste, vi har ikke internett hjemme for tiden noe som byr på både problemer og irritasjon, spesielt når det kommer til å oppdatere bloggen som jeg har blitt så glad i. Håper dere kan tilgi meg. Her kommer en ny historie.

Fredag…

 Jeg går hjem tidlig. Det er sol og varmt på terrassen. Jeg setter meg ned med den nydelige boken av Torbjørn Færøvik “En vandring i Kinas historie – Midtens Rike”. Jeg drikker en pils og sender en melding til Sheila for å irritere henne over det faktum at jeg sitter med en pils i solen og koser meg, og hun må jobbe frem til seks på FN-kontoret. Helgen min er tom, jeg har ingenting å gjøre. Jeg har ingen planer for helgen. What so ever. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Inga og Eirik var i sør-Nepal.

Sheila hadde hyggelig nok invitert meg til en resort, vi skulle hoppe i strikk med en god del av hennes venner og bekjente som også jobber som praktikanter rundt omkring.  Men kontoen tillot ikke min deltagelse. Jeg har betalt hybelen min på Fantoft i to måneder nå, med 5500 kroner stipend i måneden er det ikke lett å betale hybel i Norge, hybel i Nepal og levekostnader. Nei, jeg har kanskje ikke levd så billig som jeg kanskje kan… men jeg vet heller ikke om jeg vil leve så billig som jeg kan. Jeg tror det blir slitsomt i et land hvor man kan føle seg ganske annerledes en gang i blant.

Så, turen til strikkhoppingen var avlyst… Men plutselig fikk jeg en telefon fra en kollega. “Vil du være med på felttur i helgen?” Svaret var naturligvis ja. Bedre å være på jobb enn å være hjemme alene uten noen gode planer (ja, jeg vet jeg ikke har sett nok av Kathmandu, men…).

Senere på kvelden hjalp jeg Sheila med å flytte til et nytt sted (rett over et nydelig bakeri), og vi spiste middag sammen. Det var hyggelig

Felttur nr. 2

Jeg hadde ikke peiling på hva jeg gikk til. Jeg satte meg i en bil på lørdag og lurte veldig på hvor lenge jeg skulle være borte. En av de første tingene jeg merket var at det lå tre sekker og en rullekoffert i bilen før jeg kom. Det var to personer i bilen. Jeg hadde en liten sekk, mesteparten av den var fylt av vinterjakken min.

Vi hentet noen andre, noen fra en organisasjon som heter ICIMOD (dere kan sjekke det ut selv på internett, det handler om fjell) og en mann fra NORAD. Deretter kjørte vi vår vei. Hvor visste jeg ikke på det tidspunktet. Men jeg fikk med meg at det var nordover. Det er nemlig rettningen mot de store fjellene.

 

Skog og fjell i nydelig harmoni

Millom bakkar og berg…

Finnes det skog. Og det var nettopp det vi var ute for å se og høre på. Avskoging, planting av skog, bruk av skog… Jeg vet ikke jeg… Jeg kan ikke noe om skog egentlig.

Vi kjørte i en dag før vi kom frem til hotellet hvor vi skulle bo. Det var mildt sagt et lite paradis på jord. Det var helt utrolig. Store fjell i horisonten (for øvrig ikke uvanlig i Nepal…), små åkre her og der, pene hus som vi bodde i. Stjernehimmelen var magisk. Jeg satt ute i mellom 15 og 30 minutter og bare stirret på himmelen. Det var episk. Og alt var rolig rundt oss, i motsetning til Kathmandu.

På turen

Noen ting jeg lærte og noen ting jeg opplevde på turen til dette stedet er nødt til å nevnes.

Familiene i Nepal holder tradisjonelt sett veldig tette bånd. Brødre bor i samme hus, og søstre flytter til sine respektive ektefeller, som naturligvis bor i samme hus som brødrene sine. Etterhvert som pengene strekker til bygges nye hus. Problemet er bare at landet ikke vokser. Naboens familie blir flere og flere, ens egen familie blir større og større, men landet forblir det samme. Noe må man dyrke, andre deler må man bo på. Og etterhvert som brødrene får barn skal de også bo sammen, på samme område. Dette fører til problemer, spesielt når foreldre dør. Hvordan deler man landet opp? Hvordan hindrer man overdyrking?

Dette var forøvrig ett av de viktigste spørsmålene i den forrige feltturen jeg var med på. Svaret var at man måtte snakke sammen, men allikevel må noen flytte til slutt.

Mens vi kjørte mot fjellene på dårlige veier som hadde mistet flere centimeter asfalt på hver side og svingte seg opp fjellsidene var det flere ganger vi måtte bråstoppe for å ikke bli påkjørt. Store lastebiler eller andre diplomatbiler tar mye plass, og da var det bare å rygge tilbake eller presse seg forbi. Jeg er glad jeg ikke kjører i dette landet.

Mopedene og motorsyklene som kjører rundt hadde som oftest en passasjer, vanligvis uten hjelm, vanligvis en ung jente med hår som flagret i vinden. Jeg kommenterte det flere ganger på veien “forferdelig uansvarlig å kjøre uten hjelm, og i det minste gi det til den søte passasjeren som sitter bak deg!”

Plutselig stoppet vi brått igjen. En buss sto stille i veikanten. Idet vi kjørte forbi den dukket plutselig to menn opp bærende på en tredje. Han var tydelig bevistløs, jord og støv dekket kroppen og deler av klærene var

Mann som leker seg i bomull. Han dunket og dunket og slo og slo på haugen.

flerret opp. Jeg så ikke noe blod.

Dumme som vi var stirret vi bare i begynnelsen. Vi måtte komme oss forbi bussen uansett, og etter å ha fått opp vinduet ropte sjåføren noe til dem på nepali. Vi kjørte ti meter vekk noe som tillot at den andre bilen også kom seg rundt bussen. Så hoppet vi ut. Førstehjelpsskrinet var oppe, satelittelefonen ble slått på, og vi byttet plasser i bilene. Den ene skulle kjøre mannen til sykehuset så fort som mulig, den andre tok alle passasjerene og fulgte etter.

Et liv ble reddet.

På faktiske møter

Dagen før hadde vi bare kjørt til stedet vi skulle sove. Dette var dagen vi skulle i møter. Det var bare tre av dem, samt en skogstur, vi skulle tross alt hjem igjen før det ble alt for seint på søndag.

En liten unge hvis fjes stirrer opp i lufta

Det var ikke så spennende møter og derfor slår jeg dem bare sammen. Det hele besto mest av mennesker som hadde alt for store forventinger til hva vi, som representanter for Norge, kan gjøre eller vil gjøre. Det besto av hilsener (kortere enn sist felttur) og takketaler for at vi hadde kommet. Det var blomster når vi kom, men heldigvis ikke noe pulver i pannen denne gangen. Når vi spurte spørsmål ble helt andre besvart. Man snakket over hverandre.

Vi kjørte hjem, susende forbi praktfulle fjell – slike man ser når man tegner fjell med masse topper over alt, ikke slike som i Norge som bare er flate på toppen etter en lang bakke – mens vi døset halveis av i baksetet.

Til neste gang

Aslak drar på raegge-ska konsert og observerer de underlige expatene som bor i dette landet.

Advertisements

Written by Aslak

February 21, 2012 at 11:55

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: