Makt

Confound it! The batteries are dead!

Susuki Maruti

leave a comment »

Det er en underlig følelse når syv personer presser seg inn i en Susuki Maruti. Denne lille bilen, som jeg for så vidt dunker hodet mitt i taket uansett hvordan jeg sitter, har vanligvis problemer med å frakte fem personer. Idet vi setter oss inn rister den stakkar taxisjåføren på hodet (ble jeg fortalt, for min sikt var til han var dekket av en jente som satt på fanget mitt) og sier «nei, nei, nei, nei, nei, nei.» Vi løste denne mindre uenigheten ved å øke den avtalte prisen med 100 rupi. 7 kroner. Det skulle ikke mer til.

Vi sitter der, to gutter over 1.90 og en over 1.80, i baksetet og deler en litt tam øl. På fanget mitt sitter en liten, amerikansk jente og en fjerde gutt sitter delt på fanget til de to andre. Sheila og en tredje jente sitter foran og småprater med sjåføren for å få han i litt bedre humør. Sjåføren på sin side kjører fort, i små sidegater og forbi trafikkpoliti som vinker han inn, i den nedtyngede lille bilen.

Vi stopper før vi kommer til destinasjonen vår, fordi politiet har satt opp en veiblokkade. Disse unge politibetjentene hadde definitivt ikke satt pris på hvor mye plass vi syv europeere tok i denne bilen. Men det var ikke verre enn at vi stoppet 20 meter unna og pinlig klatret ut av klovnebilen.

Tidligere den dagen på ad hoc sammenkomsten hjemme hos Sheila hadde en av de som satt der sagt «i Nepal er det ikke noe som er rett», og en av de andre la til med en spøkende stemme, nei, «men det er heller ikke noe som er galt». Jeg tror de traff spikeren på hodet bedre enn de selv innså.

Arkitektur og flere små barn

Jeg tok meg turen til Kathmandu Durbar Square i helgen. Det finnes tre Durbar Square i Stor-Kathmandu, fordi det var flere kongeriker (durbar betyr noe slik som palass), og jeg hadde enda ikke vært i den som ligger i Kathmandu. Så, jeg daffet litt rundt og så meg om, og etter en liten stund satt jeg meg ned på en trapp. Det var godt å bare sitte å stirre på alle de underlige turistene, de er nesten like spennende som området. Men det kan være mitt ørlille hat mot turister som snakker der.

Så hoppet det plutselig ned en bitteliten jente og satte seg bastant ned ved siden av meg. Hva heter du, spør hun på gebrokken engelsk, og svaret mitt var tydeligvis så spennende at hun måtte løpe bort leende for å hente venninnen hennes. Dette måtte hun bare få med seg! Vi fikk unnagjort introduksjonsrunden, som også inkluderte navnene til alle familiemedlemmene våre, etter litt misforståelser (min fars navn er tydeligvis Friend). Så ble jeg fortalt at «our happyday menthos day.» Jeg skjønte ikke helt i begynnelsen, det kom litt ut fra intet, men neida, deres beste dager er dagene de får spise menthos. Jeg hadde vel ikke to sjokolader vel? De trenger nemlig to sjokolader… det er veldig viktig, får jeg beskjed om. Men nei, dessverre hadde jeg ingen sjokolader med meg, men jeg tror jeg gjorde det hele opp ved å ta et bilde av dem. De lo så hardt av hvordan de sto på bildet at de holdt på å knekke sammen (over meg, forøvrig).

Det er underlig det der at jeg alltid kommer i prat med barn under ti når jeg er på tur…

Forøvrig må jeg si at jeg har fått en underlig fascinasjon for arkitektur mens jeg har vært her. De tradisjonelle bygningene her er virkelig spesielle, og etter turen til Kathmandu Durbar Square fikk jeg nok et innblikk i hvorfor jeg liker arkitekturen her. Der kan man nemlig gå opp en ni etasjers bygning (tidligere et palass) og se alt innvendig ifra. Haugevis av små krinker og kroker, knøttsmå detaljer og underlige vendiger gjør arkitekturen til noe magisk for meg. Dette er definitivt noe jeg har lys til å oppleve mer av.

En drøm

I natt drømte jeg en levende, virkelighetsnær drøm. John Lennon og jeg var ute og festet. Vi spiste masse god mat, blant annet momos mens vi pratet om metafysikk og hvordan musikk påvirker atomenes bevegelse (det går vel ann å argumentere for det? ;P ). Vi drakk oss fulle, og etterhvert tok Lennon en eller annen pille som hovedsakelig påvirket han, men også meg bittelitt. Litt som om jeg var passiv pilletaker. Magen min fikk to buler på hver side på størrelse med en golfball som var veldig rare å ta på. Lennon tok helt av, begynte å bable og rable og være skikkelig underlig, men på et kult vis. Så gikk vi forbi Lenonard Nimoy (Spock), og jeg ropte gjennom John Lennon ”I Am Not Spock!” (den første biografien Nimoy ga ut). Nimoy ropte tilbake ”I Am Spock!” (den andre biografien Nimoy ga ut). Pinlig berørt pekte jeg på John Lennon og sa at det var han som sa det, ikke jeg, og han var høy på et eller annet rart. Dette godtok Nimoy, før han gikk videre.

Det var det.

Advertisements

Written by Aslak

March 19, 2012 at 21:27

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: