Makt

Confound it! The batteries are dead!

Intervju?

with one comment

Seminaret jeg har styrt alt det praktiske rundt er endelig ferdig. I går var jeg helt skutt, utslitt, klarte ikke å gå rett. Beina mine ilte med smerte og jeg fikk meg ikke til å gjøre annet enn enkle handlinger.

Men det var godt gjennomført, deltagerne var fornøyde og jeg fikk ros på ros av alle som var der for at jeg hjalp dem og løste alle tenkelige problemer. Det var herlig.

Rana-ji

Min tannløse, gamle vakt spurte meg i går, på vei hjem, om ikke han kunne få 200 rupi. – Ikke si det til noen. Jeg smilte og fortalte han at nei, du får ikke 200 rupi, men jeg skal betale deg for å intervjue deg. Ingen av oss syntes tigging var noe spesielt, og jeg tenkte at det måtte til, både for å holde hans selvtillit oppe og for å fortsette å ha et ordentlig forhold med han. Han fikk 1000 rupi. Rundt 72 kroner. Eller prisen den dyre middagen på Studentsenteret i Bergen eller en sekspakk med Hansa.

Rana-ji er en fattig mann. Utifra det jeg har klart å plukke opp av den gebrokkne engelsken hans har han tidligere vært soldat. Han tenker tilbake til tiden når kongen styrte landet som bedre år. Datteren hans, som lager middager til han, har nettopp fått huset sitt rasert av statlig eide bulldosere. Hun bodde i Kathmandus verste slum, rett ved den illeluktende Bagmatielven. 1000 hus ble sist uke rasert, klokken fire om morgenen. Flere fikk ikke en gang tid til å få ut sakene sine. Datteren er altså husløs, Rana-ji har problemer med å få i seg middag, han har ikke noe sted å være på dagen, hvis ikke man regner den store parken som er tiltenkt uteliggere og fattigfolk, hvor man ikke har lov til å sette opp midlertidige hus og alltid blir våket over av politi i opprørsutstyr.

Rana-ji har levd et langt, tungt og trist liv. Etter han sist år ble påkjørt av en buss har helsen forverret seg. Han har så vidt tenner igjen i munnen. Kneet verker. Feberen virker nærmest konstant. Men allikevel smiler han og er blid, og ønsker oss godt. Han ser av og til på expatene som enten går eller kjører forbi i store biler og spør meg undrende hva de gjør her. Hvorfor de bruker så latterlig mye penger på så fryktelig lite. Hvorfor er de så ekstravagante? Hvorfor deler de ikke?

– Jeg vet ikke Rana-ji, sier jeg før jeg går opp til PCen min, med internett, 24 timer strøm og aldri mangel på drikkevann.
– Jeg vet ikke Rana-ji, sier jeg og tenker på de 200 millionene kroner vi har gitt over fire år til utdanningsdepartementet.
– Jeg er helt enig med deg, Rana-ji, det blir for mye, sier jeg før jeg går opp, lager middag, og bestemmer meg for å ikke vaske opp for kvelden. Vaskedamen kommer jo i morgen.

Advertisements

Written by Aslak

May 12, 2012 at 14:46

Posted in Nepal

One Response

Subscribe to comments with RSS.

  1. I Nepal
    En vakt og en vaskedame.
    I Stavanger
    skinner sol idag.

    Stinelli

    May 22, 2012 at 14:52


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: