Makt

Confound it! The batteries are dead!

Rottedansen

leave a comment »

Etter en kveld med film, pizzarester og godteri sammen med Sheila, hvor hun blant annet hadde lånt internettet mitt for å skype med noen venner mens jeg satt pent på terrassen for å ikke overhøre samtalen skulle jeg følge Sheila hjem. Jeg liker jo å følge folk hjem, og spesielt når det er ildsinte hunder på gatene. Sheila er dessuten redd for hunder.

Vi kommer oss så langt som ut døren før vi får vårt første sjokk. Skraping høres på steintrappene, og raskere enn svint kaster en rotte seg under skostativet. Samtidig kaster Sheila seg bak meg, noe som får meg til å hoppe enda mer. Spesielt siden hun ikke bare står bak meg og skriker, men fordi hun krafser på ryggen min og snur seg rundt som om hun gjorde en underlig dans.

Rotten kaster seg ut fra under skostativet igjen, mot meg, finter, kaster seg mot terrassedøren, står i et halvt sekund halveis opp mot dørhåndtaket, på døren, før den tar en 180 og kaster seg rundt før den piler seg ned trappen igjen.

Sheila klarer ikke å stå stille. Hun må åpne døren til terrassen, traske rundt litt, vifte med armene og puste tungt. Jeg står litt dumt på toppen av trappen og tramper for å passe på at rotten ikke har lyst til å komme opp igjen. Jeg hadde forsiktig sparket mot den et par ganger mens den gjorde rotteakrobatikk, ikke for å skade den, det vil jeg jo ikke, men for å skremme den bort.

Uansett klarte vi å komme oss ut til slutt, selv om Sheila hoppet av hver lyd. Dette fortsatte hun med hele veien hjem, men det er ikke så unormalt egentlig. Hun griper ofte tak i armen min, moser den med begge hennes, når vi hører lusking i søppelet på siden av veien, ser en frosk dovent hoppe bort fra oss eller de sinte hundene begynner å bjeffe bak store jernporter. Egentlig føles det litt fint å kunne hjelpe slik.

Sheila kom seg trygt hjem, og jeg vendte nesen tilbake mot samme vei jeg kom. Snek meg inn porten hvor Rana-ji, den gamle tannløse mannen, sov og låste lydløs bak meg. Så innså jeg at rotten mest sannsynlig enda var der.

– Jaja, tenkte jeg… hmmm… Vent litt… det er mye verre å gå opp en trapp med en rotte på toppen enn å gå ned en trapp med en rotte på bunnen… Rotter kan jo hoppe! Og gjøre fancy ninjatriks på dører! Hva om den freaker ut og hopper på meg slik som den hoppet på døren! DJESUS!

Jeg står stille en meter eller to fra trappen og kaster med lyset av lommelykten som jeg slo på i det jeg gikk inn. Er det krafsingen av rotteklør mot gulvet jeg hører?
– Jeg kan ikke stå her hele dagen… tenkte jeg og beveget meg forsiktig opp, trampet i trappen og kastet lys rundt meg. Hodet mitt beveget seg nok som en marekatt. Og der! Der sto den! På trappen, rett til venstre for hodet mitt, mellom metallstengene i gelenderet! Og så på meg, stille. Vi sto slik i tre-fire sekunder og betraktet hverandre.
– Ville den hoppe? tenkte jeg.
– Kommer han til å spise meg? tenkte sikkert den. Så piler den ned trappen, jeg backer unna raskt, den kaster seg til venstre slik at den løper på utsiden av gelenderet til min høyre, jeg tramper videre, lyset gjør at jeg nærmest får diskostemning. Jeg gjør rottedansen.

Den hoppet fra tredje trinn, ned på gulvet, stoppet noen sekund, reiser seg på bakbeina og ser på meg igjen. Jeg slutter min rottedans. Lykten faller stille mot gulvet. Vi ser bare på hverandre igjen. Jeg er ikke redd lenger for at den skal hoppe på meg. Det går bra.

Jeg vet ikke om jeg nikket mot døren med hodet, om vi begge forsto hverandre, begge ville bort fra hverandre, jeg vet ikke om vi fant en felles forståelse. Men den begynte bare å vandre ut mot døren. En hurtig gange, ja, men det var ikke den paniske løpingen som før. Jeg fulgte sakte etter den, og lukket døren. Så ble jeg kvitt den.

PS: Jeg innså at jeg har jo flere slike historier om mine opplevelser med dyr i Nepal, men at jeg aldri har skrevet dem ned. Om noe spennende skjer så skal jeg kanskje prøve å gjøre det. Jeg kommer ikke til å ta opp mine kamper med de svarte hundene på gata om natten eller de femti-noe froskene som fant ut at de skulle vandre over veien akkurat i det jeg går der, fordi det er fortidens historier. Men om jeg opplever noe vittig/skummelt/spennende/interessant som omhandler dyrene i Nepal i fremtiden skal jeg prøve å få skrevet det ned. For det handler jo om oppholdet mitt det også. Trenger vel ikke bare å skrive om tannløse mennesker, den politiske situasjonen og om hvorvidt jeg har vært i et spennende møte, tenker jeg.

Advertisements

Written by Aslak

June 1, 2012 at 10:34

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: