Makt

Confound it! The batteries are dead!

Gode og dårlige nyheter

with one comment

Jeg fikk en mail i dag tidlig, mens alle dere lå og sov (forhåpentligvis) trygt i deres senger. Den bringer både gode og dårlige nyheter. Første setning lyder slik:

Dear Aslak,

UNICEF Education Section would be very happy to have you as an intern.

Så det ser altså ut som om jeg kommer til å bli i Nepal. Det er den dårlige nyheten. Ellers ser det ut som om jeg kommer til å bli i Nepal. Det er den gode nyheten. Den veldig, veldig gode nyheten.

Nå skal det sies at om jeg får et tilbud fra UNCRPD snarlig kan det nok være at jeg takker ja til det istedenfor. Men faktumet at jeg skal være her forandrer seg ikke. Og det er ganske gøy. Og jeg får lov til å jobbe i FN. YAY!

17 mai

Jeg lovde at jeg skulle skrive litt om 17 mai… så jeg gjør det kort!

Dagen startet med at vi dro til huset til en av diplomatene, det var der toget skulle være og vi skulle spise pølser. Jeg var litt i bakrus fordi jeg hadde drukket noen øl med Andreas dagen før, men det gikk greit. Det verste var at det var forferdelig tidlig.

Noen kaffekopper etter, en kaffeflekk eller to på buksa, innledet ambassadøren med en kort tale, en hilsen fra kongen og så en sang. Det var naturligvis nasjonalsangen. Akkopagnert med en saksofon. Da var vi klare til å gå i tog, men korpset som var hyret inn måtte også vise sine talenter (saksofonisten var norsk), og lederen av korpset, en trompetist, fant ut at han også ville spille nasjonalsangen. Aldri har en sang hatt så mange sure toner og hese utblåsninger som når han spilte. Og mens ambassadøren ser rundt seg litt undrende, i sin hvite dress og solbriller som fikk han til å se litt ut som en gangster, prøvde vi andre å gjemme latteren som denne versjonen av nasjonalsangen fremtkalte.

Så var det ut i tog, med flagg og et banner hvor det sto noe om 17 mai, ambassadøren og nestlederen først, bærende på to store flagg, så kom korpset, så barna, så oss andre. Vi må ha sett ganske dumme ut der vi gikk, stivpyntede (i noen tilfeller) og halvsyngende. De stakkar nepaleserne så  bare dumt på oss der vi gikk og lurte nok veldig på hva som foregikk. Heldigvis var det ikke en lang tur, for det var så varmt at det ikke hadde forundret meg om flere hadde besvimt om den var lengre.

Så var det pølser, leker for barn, iskrem og kos. Og så var det hjem.

Men om kveldingen var det en skikkelig ordentlig fest. Over fem hundre var invitert til en stor ballsal på et hotell, alle oppstaset så godt de kunne. Selv var det naturligvis slips og dress, men flere hadde valgt å ta på seg bunaden. Dette angret de nok på senere om kvelden… men det kommer jeg tilbake til. Vi spiste herlig småmat, blant annet laks og underlige kanapeer som fremkalte vann i munnen bare man så på dem. Servitører gikk grasiøst rundt med vin, øl, whiskey og andre drinker, mens andre gikk rundt med mat. Og Kathmandus mektigste menn og kvinner var alle der. Jeg skal innrømme at jeg følte meg noenlunde utenfor mitt eget selskap…

Det eneste som var ille var at air conditionen ikke funket. Det tok ikke lang tid før svetteperlene var synlige på de fleste av mennene, og de som hadde tatt på seg bunad så misunnelig bort mot damene som gikk i sari. Det var stor kamp om å få plassene ved vinduene, bare for å få den lille ekstra vinden som kommer inn.

Uansett var det spennende.

Heikki Holmås

… var på besøk også! Ikke til 17 mai, men originalt var tanken at han skulle komme for å blant annet feire at Nepal hadde fått sin egen grunnlov. Det funka jo dårlig, siden de ikke klarte å få til det… men han hadde nok av ting å gjøre.

Selv bodde jeg på hotellet som han også bodde på i den perioden. Jeg skulle hjelpe til med det praktiske og alt med IT å gjøre. Og det gikk greit. I perioder hadde jeg fryktelig mye å gjøre, andre perioder var det fryktelig lite å gjøre. Det kan være at jeg kanskje duppet av et lite timinutt…

Men det var spennende det også. Ikke at det er slik at vi praktikanter slår av en prat med Heikki, men det er kult å se hvordan slike ting fungerer. Dessuten prata jeg masse med de to sikkerhetsvaktene fra PST som følgte  med Holmås. Og de var kjempehyggelige.

Holmås selv slår meg som en meget intelligent mann som kan det å snakke, og klarer å holde entusiasmen og energien oppe, selv om han er jetlagget og har et så stramt tidskjema at han mest sannsynlig måtte spørre om hvorvidt han fikk lov til å gå på do, og i så fall hvor lenge han fikk lov til å bruke.

Det beste med hele greien for meg var naturligvis hotellet. Et pent, vakkert og idyllisk hotell som skjermen en fra det bråket og livet som er Nepal. Luksusen rundt meg var enorm. Selve rommet var like stort som leiligheten, og med to vasker, et badekar, fire puter om kvelden og seks om dagen (ja, de kom inn rundt klokken syv for å “åpne sengen”). Selvfølgelig er det LANGT utenfor min prisklasse, en øl der koster mer enn 500 rupi, en kaffekopp mer enn 300. Så jeg tror nok ikke jeg skal spise lunsj der så alt for ofte, for å si det mildt.

Det var det jeg hadde å meddele for denne gang…

Advertisements

Written by Aslak

June 11, 2012 at 15:45

Posted in Nepal

One Response

Subscribe to comments with RSS.

  1. Og hvor er du i toget? 0:28 midt på bildet?

    Fred

    June 12, 2012 at 15:00


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: