Makt

Confound it! The batteries are dead!

FN, insekt, stillhet og andre tilfeldige ting som ikke har noen relasjon til hverandre

leave a comment »

Hallo alle lesere og leserinner, du som kom her ved en tilfeldighet og du som har vært innom en gang i blant for å sjekke om det har vært noen oppdateringer i det siste, du som er smart nok til å bruke RSS for å sjekke denne bloggen og du som allerede nå har gitt opp å lese alt sammen. Hei. Gledelige nyheter. Jeg lever enda!

Nok en gang er det en milliard år siden sist. Kanskje en milliard sekunder. Eller… mest sannsynlig en tidsenhet som er noe mindre enn det… men en milliard av en eller annen tidsenhet har det i alle fall vært siden sist. La oss bare si det slik. Og for å gjøre det enkelt for meg, samt dere, kjære lesere, tror jeg at jeg kort skal oppsummere hva jeg har gjort siden den gang da. Bare de største hendelsene.

Jeg fikk min gode venn og bror på besøk.
Jeg sluttet å jobbe ved den Norske Ambassaden i Kathmandu, Nepal.
Jeg dro til Pokhara.
Min gode venn og bror dro.
Min gode venn Sheila dro.
Min gode venn Jess dro.
Jeg flyttet inn i ny hybel
Jeg startet å jobbe i UNICEF-Nepal, Education Section.
Min gode venn Jill dro.
Min gode venn Jussi dro.

Okay… det var sånn cirka etter når ting skjedde… noen liker å kalle det for kronologisk rekkefølge, jeg foretrekker å kalle det “sånn cirka etter når ting skjedde”. Dere får leve med det. Det er levelig. Levbart. Resten av dette kommer til å være totalt hulter til bulter, inkludere en historie om et par kakkerlakker (kanskje bare én, vi får se), et par vittige observasjoner og generell nepalsk galskap. Per dags dato er jeg sikker på at jeg har pustet inn såpass mye forurensning at jeg lett kan skylde på dette når det kommer til mangfoldet av tilfeldige utsagn som jeg muligens kan komme med. Men jeg skal prøve å fortelle litt om alt i den listen. Levbart? Levbart.

UN petit…
Jeg jobber i FN nå. Fint er det. Har ikke hatt alt for mye å gjøre. Men jeg har fått stor ros for det jeg har gjort. Sjefen sa til og med i dag at jeg er veldig flink til å skrive, noe jeg tror sier mer om kvaliteten hos den akademiske eliten i Nepal enn det gjør om meg, men det får så være. Jeg har også fått tilbudet om å skrive flere rapporter, men kun om jeg liker det. Jeg sa naturligvis ja, dette er jo akkurat som å skrive oppgaver på skolen, med ett unntak: De bruker (muligens) og leses av mer enn en eller to personer. Dessuten kan jeg bestemme (til en viss grad) hvordan og hva jeg vil undersøke. I første rekke har jeg bestemt meg for å ta kontakt med en haug med jordskjelvspesialister her i landet, så daffe rundt på skoler og intervjue dem om hva de gjør med earthquake preparedness. Spennende greier.

Men en av de mest underlige sidene ved det å jobbe i FN, eller la oss si UN for å gjøre det lettere for dere lesere å forstå tankerekken min, er at jeg har begynt å prate med alle tingene mine. Ikke høyt, det tør jeg ikke. Jeg sitter i åpent kontorlandskap, og jeg vet ikke helt hvor fornøyde kollegaene mine ville vært dersom jeg hele tiden sitter å prater med det jeg har rundt meg, men jeg prater for meg selv, oppi hodet mitt til alle tingene mine. Egentlig tingene til en haug med andre mennesker, siden jeg enda ikke helt har mitt eget skrivebord og bare sitter der andre folk ikke sitter… Men uansett… Det jeg sier, oppi hodet mitt, er rett og slett noe så enkelt som “un pen” eller “un blokk”, “un rapport”. For det står jo UN på alt sammen her! Av og til synker jeg til og med så dypt at jeg sier “UN icef”. Men jeg klarer ikke å slutte å synes det er morsomt. Når Sheila skrev en mail til meg hvor det sto UNbeer (og da mener hun selvfølgelig at hun var invitert til å ta en FN-pils) så tenkte jeg med en gang “Huh-huh-huh! I wud like un beer, s’il vous plait”. Og det er egentlig sånn dagene mine går ved FN. Han duden i Cast Away hadde sin Winston. Jeg har mine UN [gjenstand].

Invasion from Maaaar*cough*-cockroach!
Av en eller annen grunn tror jeg kakkerlakkene i denne nye hybelen jeg har en stor interesse for Skype. Jeg sitter nemlig av og til på Skype og prater, ikke ofte, jeg har så treigt internett at jeg kun kan chatte, og det kan jeg i gjengjeld kun gjøre på skype siden internettet er for treigt til å få frem standardversjon av Gmail… Uansett, så mens jeg sitter å prater er de veldig flinke disse kakkerlakkene til å tasse bort til meg og se på meg. Dette har ført til at jeg tre ganger har skrevet til personen jeg kommuniserer med “brb, må drepe en kakkerlakk”.

Over to something coooompletely different (men egentlig ikke helt). Så jeg hadde kommet meg hjem fra jobb, laget bare noen nudler, jeg var sulten, men trøtt, nudler er en rask og grei utvei. Kuttet opp en halv løk, noen gulrøtter og annet grønt (selv om jeg distinktivt mener å huske at gulrøtter ikke er grønne) og endte opp med å kaste en boks med tunfisk oppi nudlene. Ikke ille egentlig. Bedre enn man skulle forventet seg.

Som så ofte lagde jeg alt for mye mat, men det er jo bare greit, da har man jo noe å snacke på senere om kvelden. Og er det en type godteri jeg liker så er det middag. Jeg puttet det i en skål, og tok en pose rundt det (jeg er litt dårlig til å gå å kjøpe sånn tupperware-aktige greier). Jeg snurret naturligvis posen godt rundt, og idet jeg plutselig kjenner en strikk som ligger på disken på grunn av en underlig håndbevegelse finner jeg ut at jeg like så godt kan surre denne strikken rundt åpningen på posen også. HAH! Nå er den så trygg at den kunne stått ute, men jeg setter den naturligvis i kjøeskapet.

Senere på kvelden er det snacktime! Det var i alle fall det jeg sa til meg selv på vei til kjøkkenet, “snacktime, na-na-na-na-na-na-na-na snacktime! Snacktime, snacktime, SNACKTIME!” Jeg tar ut skålen, får opp posen setter den på kjøkkenbenken og går på andre siden (et steg) av kjøkkenet for å hente meg en gaffel. Når jeg kommer tilbake ser jeg at det er noe som beveger seg i nudlene mine. Jeg hopper tilbake. S-s-s-snacktime..? Ut av de klissete nudlene kravler det en kakkerlakk og ser hovmodig på meg. Jeg prøver å pirke den ut, jeg må jo drepe den på et eller annet vis. Plutselig beveger den seg opp gaffelen, jeg får lettere panikk, dette er ekle insekt, jeg vil ikke ha en på meg, og klarer å velte både skålen og en vannflaske som står åpen på kjøkkenbenken. En liter vann dekker raskt gulvet, lyset går plutselig, det er load-shedding, og jeg har ikke peiling på hvor kakkerlakken er. På vei til lysbryteren for batterilyset holder jeg på å tryne, gulvet blir veldig glatt av vann, og sparker skålen inn i veggen idet jeg gjenoppretter balansen. Med lyset på er det lett å finne kakkerlakken. Den står midt i rommet og skuer ondskapsfullt på meg. “Hva er ditt problem” ser det ut som om den sier. Problemet mitt er naturligvis at den har spist maten min!Jeg knuser en del av kroppen med et hurtig slag med en skje, den spreller enda, men jeg får den opp på skjeen og kaster den ut bakdøra. Good riddance. Håper maurene spiser deg!

Jeg sjekket posen. Ingen hull. Jeg sjekket kjøleskapet, ingen andre kakkerlakker. Jeg kom på strikken jeg tok på. Det er jo ingen sjangs for at den kom seg inn! Jeg sto foran maten under hele matlagingen og jeg spiste maten direkte fra pannen (ja! Jeg vet jeg er en slabbedask! Men jeg gidder ikke å vaske så mye…), og helte maten oppi skålen med lyset på. Ingen kakkerlakker. Ingen kakkerlakker i det hele tatt. Den eneste muligheten var at den lå i posen og ventet på meg… og det er ingen vakker tanke.

Nå har jeg kjøpt meg insektspray og har de siste dagene sprayet det på vinduer, kanter, under ovnen og kjøleskapet og med bakdøra for å unngå at slike ting skjer igjen. Forhåpentligvis funker det.

Så stille det ble…
I begynnelsen av august skal jeg innrømme at jeg var noe trist. Først dro min kjære lillebror etter å ha vært her i nesten tre uker. De tre ukene var akkurat det jeg trengte på det tidspunktet. Det var ro. Vi gjorde ikke så mye egentlig, vi burde nok ha gjort litt mer, men det var godt for det om. For meg var det viktigste at han var her. Jeg savner ikke så mye, men jeg skal innrømme at litt familie var godt å ha på besøk. Man blir ekstra langt vekke når internettet er så treigt. Når han dro bodde jeg enda i diplomathuset til en kollega ved ambassaden, og plutselig ble dette veldig tomt. Veldig stille. Det var ikke like gøy å gå tur med hundene lengre. Det var ikke koselig å spise middag alene. Og i bunn og grunn ble jeg litt lei meg.

Lettere ble det ikke av det faktum at Sheila dro. Sheila har vært min nærmeste venn mens jeg har vært her og hun er et fantastisk menneske. Plutselig skulle hun også hjem. Vi spiste en middag hvor jeg klarte å lure meg til en plass i nærheten av henne slik at hun kunne bestille mat til meg og jeg betale (jeg liker når andre bestiller mat jeg…), men det var mange folk, mye på grunn av at det også var Jess sin avskjedsmiddag, og jeg var ikke helt i humør til å prate så mye med alle. Sheila tok runden sin, og i mellomtiden satt mine to finske venner Kukka og Jussi og den skotske Jill sammen og tegnet fjes på fingre og hender og lagde dumme historier og rare dialekter med dem. Jeg tror kanskje resten av bordet var litt forfjamset av oss. Jeg dro tidlig, ga Sheila en klem, hun inviterte meg til frokost dagen etter og ga Jess en avskjedsklem.

Frokosten var litt kjip. Det vil si at den definitivt var hyggelig, men det var kjipt å ha en avskjedsfrokost. Jeg hadde virkelig ikke lyst til at Sheila skulle dra. Jeg hadde litt vondt i magen, og endte opp med å ikke klare å spise opp frokost-burgeren min. Da tenkte jeg på David, som også hadde dratt, og på hvor skuffet han ville blitt…

Men til slutt kom UNDP-bilen rullende inn og en siste klem ble utvekslet. Nå er det jeg som har vært her lengst, tentke jeg.

De neste dagene etter disse to dro holdt jeg meg inne, foran PCen eller med en god bok (med en tilfeldighet fant jeg den siste ferdige boken i A Song of Ice and Fire-serien (dvs. Game of Thrones) av George Martin under frokosten!). Men det er løst nå! Jeg er ute og daffer med de andre igjen. Litt mindre enn før, men så var det også veldig mye før…

To magiske følelser
Jeg har aldri sett ildfluer før. I alle fall ikke som jeg kan huske. I Pokhara gikk jeg, lillebror, Jess og den norske vennen til Sheila som var på besøk, Alex, på en liten sti midt på natten i nærheten av den Pokharianske innsjøen (jeg har alltid hatt lyst til å skrive “Pokharianske”). Vi var egentlig på leting etter en restaurant, men klarte å forville oss ut et litt underlig sted som var helt mørkelagt. Plutselig er vi omringet av svevende lys. Det var veldig lite lys ellers. Rett før disse svevende lysene hadde noen (lillebror?) tatt opp en lommelykt, men den ble raskt tatt ned igjen. For oss nordmenn var dette noe helt nytt. Jeg var fra meg av glede (men prøvde å holde det litt mer til meg selv enn hva som kanskje ville vært normalt) og var i ferd med å oppføre meg som et lite barn. Og noen av dem satt seg på oss! For en utrolig stilig opplevelse… men definitivt noe man må være der for å skjønne.

Lillebror og jeg dro også å raftet. Det var det siste vi gjorde faktisk. Jeg tenkte: fuck, nei, nå må vi gjøre noe aktivt. Vi våknet tidlig, tidlig om morgenen, jeg var gretten og sur og hadde egentlig lyst til å avlyse hele greia, men nei, vi måtte jo gjøre det. Kom oss inn til der vi skal i Kathmandu, men der er det ingen busser. Jeg ringer mannen vi har bestilt hos og spør han om hva som skjer. Det er bandha (altså streik), men bussene går fra Thamel, bare kom hit, forklarer han. “Okay! Vi kommer snart!” sier jeg tilbake og begynner å gå. Femten minutter senere innser jeg at jeg har gått HELT feil retning, og vi må inn i en taxi, betaler BLODPRIS for å kjøre i et par minutter og endelig er vi der. Ca 5 minutter fra der vi var først. Bussene får politieskorte på vei ut (ikke at jeg noensinne så noe til dem…) og haugevis av timer etterpå er vi fremme til raftingstedet.

Vi skal sitte i en båt sammen med noen kinesere. Faktisk var vi så mange i en båt at en person måtte sitte i midten og ikke padle. Det syntes jeg var litt underlig. Og det tar ikke lang tid før lillebror og jeg merker at disse er fryktelig dårlige til å padle, og idet vi innser dette velter vi over. Strømmen er sterk og bølgene høye. Kuldesjokket er litt brutalt synes jeg, det er også sjokket over en båt i fjeset. Noe av det eneste jeg klarer å tenke på er a) brillene mine, er de enda her? og b) hvor er lillebror?

Etterhvert forvandler sjokk seg til sjokkblandet fryd og når vi til slutt blir reddet av den andre båten på elven er det kun adrenalin og entusiasme! Såpass mye at det er vanskelig å si noe i begynnelsen.

Det gikk bra med alle sammen, jeg hadde et lite sår på nesen min etter at brillene mine hadde blitt slått inn mot ansiktet, kineserne mistet lommebøker og mobiler (hvem tar med seg det på en rafting tur… idioter) og passene deres hadde vannskader. Men vi overlevde alle sammen! Og det er definitivt noe jeg kunne tenkt meg å gjøre igjen! Eller… jah… du skjønner kanskje, kjære leser.

Nytt liv
Ja, det føles litt ut som om det er et nytt liv jeg har i Nepal. Ny leilighet (MED OVN!), helt for meg selv, litt unna min tidligere beitemark. Ny jobb hvor det nesten er umulig å snakke norsk (selv om jeg av og til gjør det med min svenske sjef, som har en utrolig lett forstålig svensk!), gamle venner har dratt, kun Kukka gjenstår, og jeg har en ny PC! Men Nepal er enda fornøyelig. Et herlig land når man ser forbi forurensningen, alt bråket og visse idiotiske fakter. Og jeg trives enda. At jeg føler at jeg lever et nytt liv har tydeligvis ikke ført til at jeg er flinkere til å avslutte blogginnlegg eller konkludere med noe lurt… 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Written by Aslak

August 31, 2012 at 10:52

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: