Makt

Confound it! The batteries are dead!

Den gamle, bitre mannen bestemmer seg for å vise sitt værbitte ansikt

leave a comment »

“Å lese en god bok er som å ha sola i ansiktet” står det på et bokmerke fra Norli som ligger og slenger i leiligheten min. Jeg rister på hodet hver gang jeg ser dette utsagnet. Det er løgn og fanteri. Å lese en bok er en god opplevelse, ikke smertefullt og kjedelig, slik det er å ha sola i ansiktet.

Men la oss legge solens stekende egenskaper bak oss og heller fokusere på Nepal. Jeg har nemlig innsett at det er fryktelig lenge siden jeg har sagt noe om hva som foregår i dette landet. Landets generelle situasjon er noe som må opplyses mer om. Derfor blir dette innlegget et sammensurium av artikkeloppsummeringer.

Barna

Det er naturlig å starte med barna, ettersom jeg jobber med barn (dvs. jeg jobber jo med utdanning, alle kollegaene mine er voksne) og siden det er barnas dag i Nepal i dag. Hanaa Singer er “country representative” for UNICEF i Nepal og starter en artikkel i dagens Kantipur (avis) med å skrive:

As the country celebrates National Children’s Day today, 14-year old Shanti (name changed) in Sunsari will have little to cheer about. A desperately poor girl from a rural village in search for a job as a domestic; she was held captive for a month and raped reputedly by a man who promised her a job.

Det er ingen hemmelighet at slikt skjer i dette landet og at sex industrien er utbredt. Men i dagens artikkel kom noen tall som slo meg litt i bakken. ILO regner med at rundt 12000 nepalesiske jenter har blitt utsatt for trafficking, hovedsaklig til India, for å jobbe ved bordeller. Dette er som oftest unge jenter som leter etter jobb, noen er enda i de yngre tenårene. Når familien ikke har nok penger er det vanskelig for barn å ikke delta på inntjeningen. Dessverre er flere naïve og ender opp i situasjoner de har problemer med å komme seg ut av.

I Kathmandu Valley, altså et område som dekker Kathmandu, Lalitpur og Bhaktapur, jobber det mellom 11 og 13000 jenter og kvinner i det som så alt for hyggelig blir kalt “night entertainment industry”. Dette er like mange som bor på Hønefoss eller på Notodden eller i Egersund eller i Namsos. Det er et svimlende og kvalmende høyt tall. For jenter i Nepal er sexuell trassakering på toppen av deres bekymringer i hverdagen – og dette både på fritiden og på skolen.

Dessverre fortsetter forferdelighetene. 83 prosent av alle barn i den vestlige delen av Nepal har blitt utsatt for vold. 3 millioner barn mellom fem og 17 må jobbe ved siden av studiene for at familiene og demselv skal overleve. Når man ser på tallene gjør det egentlig litt vondt.

Globalt sett går kun 2% av all bistand til utdanning (ifølge et dansk-norsk “call to action” til FN). Heldigvis er det ganske annerledes i Nepal, og det har nok Norge litt av grunnen for (en svimlende sum fra ambassaden går nemlig til utdanning). Og når man snakker om utdanning er det viktig å forstå at det ikke kun er snakk om det å sitte på en skolebenk og lære matte og engelsk. Mye av arbeidet handler om å få elever til å vaske seg ordentlig på hendene, vite hvordan man skal oppføre seg dersom et jordskjelv oppstår eller hva ordentlig kosthold er. Jeg tror ikke vi tenker så mye over slikt – jeg gjorde i alle fall ikke det – men utdanning omhandler også banalt enkle utfordringer som vi få og heldige “får inn med morsmelka”. I et land hvor jenter og kvinner blir bokstavelig talt satt ut i fjøset (i de mest avsidesliggende områdene) når de har mensen, uansett vær, trengs det utdanning.

Pust inn, pust ut, pust inn, pust ut

Jeg beklager denne uhemmede visningen til tall og fakta på så kort tid. Det kommer av at jeg både er sjokkert selv og fordi jeg sitter og blir grønn av irritasjon over tall på jobb (men mer om det senere). Dessverre er det ikke slutt enda, jeg tillater dere bare en kort pustepause før jeg hopper inn i helsevesenet.

Nede på stasjonen, tidlig en morgen, står alle ambulansene så pent på rad… Men hva med sjåførene?

Ambulansene i Nepal er langt ifra gode. Og når jeg møter disse helt grønne yplingene som flytter til Nepal nevner jeg ofte ting som dette. Som oftest har jeg en hel liten monolog om hva som ikke funker og hva som er farlig, mens de ser på meg med store øyne og et snev av hvem-er-han-der-holding. Jeg gjør det fordi jeg synes det er interessant, og fordi jeg tror det er lurt å vite slikt så tidlig som mulig, og faktisk fordi jeg ikke kunne brydd meg mindre om å møte de aller fleste av disse personene igjen. Vel, nå kom jeg over en ny artikkel og forhåpentligvis har jeg derfor ny ammunisjon neste gang dette skjer (og la oss håpe det skjer snart!).

Tydeligvis har Nepal, et land på 30 millioner mennesker en total av 21 trente “paramedics”. Jeg må faktisk innrømme at jeg er noe imponert over hvor dårlig dette var.

Videre kan man lese at Nepal Røde Kors, som har flest ambulanser (168) ikke har noen “paramedics” i det hele tatt! Og at kun 35 prosent av ambulansjesjåførene kan førstehjelp.

Da er det i grunn ikke rart ar flere enn halvparten av alle som blir mottatt ved akutten kommer dit i taxi, og bare 10 prosent i ambulanser. Og selv når man trenger en ambulanse vil det være fryktelig vanskelig å få tak i, siden det kun finnes 21 stykker her i Kathmandu Valley hvor mellom 1.5 og 2 millioner mennesker bor (tallene er naturligvis omstridte…)

En voksende kynisisme

Som til og med den minst observante av lesere kan merke seg har jeg i det siste lagt på meg en underlig kynisisme (og mest sannsynlig en direkte pessimisme) når det kommer til Nepal. Man må på ingen måte tro at jeg ikke liker dette landet, jeg finner det enda like sjarmerende som når jeg først kom hit. Jeg bare ser ikke helt hvordan man skal klare å forbedre landet… Et godt, og nærmest banalt enkelt, eksempel på dette er hvor brutalt jeg fjerner alle positivt ladde adjektiv fra rapporter. De har ikke noe der å gjøre. Som oftest er det ikke “successfull implementation” eller “great results”.

Tallene på jobb (jeg skrev jo at jeg skulle komme tilbake til det)

Av og til kan det virke som om tallene danser over papiret i en søt tango med bokstavene. Iløpet av en vanlig dag på jobb skumleser jeg mellom to og fem rapporter (og leser grundig gjennom mellom 50 og 100 sider skjønnlitteratur hjemme), tar kvikke notater om hvor jeg kan finne info om x og y og z og skriver av og til korte referat for meg selv med poeng over hvor gode og relavante rapportene var. Alt sammen bare for å gjøre arbeidet mitt enklere.

Det er ingen som legger sjul på at rapportskrivingen i Nepal er noe… manglende? Dvs. rapporter finnes i et mangfold, mer enn hva som trengs, men kvaliteten på rapportene er som oftest sub-optimal, for å si det pent. Og nå som jeg graver meg lengre og lengre ned i bunken med rapporter møter jeg noe jeg ville kalt hårreisende.

For det første er det fryktelig vanskelig å finne noen ordentlige kildereferanser til faktaene som blir presentert. Men med litt arbeid kan man som oftest finne ut hvilken rapport det kommer fra. Men da møter man vanligvis problem nummer to: teksten i den første rapporten er ofte kopiert og limt rett inn uten noen forklaring om dette. Av og til ser man til og med at ikke en gang rapporten hvor sitatet ble hentet fra viser til noen kilder (altså er man tilbake til det første problemet) og når man går dypere ser man at også dette egentlig er et sitat fra et annet dokument. Der hvor tallene opprinnelig kom fra. Og dette er vanligvis tall fra før 2000-tallet.

En gang i blant er setningene forandret noe, et ord er lagt til eller tatt vekk, og ofte forandrer meningen seg helt på grunn av disse små forandringene. Og jeg som fikk beskjed om å vie en god del av min tid til å oppsummere en hel haug med tiltak her i Nepal… nå ser det mest ut som om jeg kommer til å bruke de kommende ukene til å kontakte eventuelle kilder og spørre hvor de har tallene sine fra. I dag alene har jeg spurt tre organisasjoner om jeg kan få se utregningene deres på forskjellige matrixer, og om jeg kan få originalene av en hel drøsse med dokument.

Og det som gjør meg mest sinna og frustrert i alt dette er at som oftest er det mennesker med doktorgrader og mastergrader omhverandre og lang erfaring i feltet som gjør disse irriterende, akademiaødeleggende feilene. Jeg knurrer i arghet.

Ellers

I dag var det bandh mellom 0600 og 1200. For de som har glemt hva det er så er det en streik. Det betyr direkte oversatt til engelsk “closure” og som oftest påvirket det kun trafikken. Ingen kan altså kjøre i disse timene (som selvfølgelig er vanskelig for de som bor langt vekke fra jobb). Og dette er jo ikke noe uvanlig. Men jeg skal innrømme at jeg hevet et øyenbryn når jeg så “CPN-Maoists Baidya Faction has called (…) Nepal Bandh on 14 September 2012 demanding the government to address 70 points demands presented by them.” De er ikke akkurat snaue når de krever noe heller…

Forhåpentligvis blir neste innlegg noe lysere i tonen enn dette, men jeg antar at av og til, for å lære, må man også bevege seg inn i de ugne og mørke sidene av livet.

Advertisements

Written by Aslak

September 14, 2012 at 19:58

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: