Makt

Confound it! The batteries are dead!

Tre korte historier

leave a comment »

Pizzaen

Jeg kan ikke si at jeg er noe annet enn glad i mat. Jeg har veldig lite problemer med å kjøpe noen ekstra gode (og derfor også vanligvis ekstra dyre ingredienser) en gang i blant, bare for å kose meg litt ekstra. Men her i Nepal gjør jeg ikke det, jeg går heller til en restaurant, for la oss være ærlige: jeg er ikke like god til å lage mat som de er. Dessuten er det så billig.

I dag satt jeg meg ned på Roadhouse, en pizzarestaurant og bestilte en bacon and garlic pizza(den har også spinat, men av en eller annen grunn er ikke det med i navnet). Jeg dro fram boken min, en tykk sak som jeg koser meg veldig med, og isolerte meg mentalt fra resten av verden. Musikken var dårlig, det var noen småunger i nærheten og mumlingen av prat summet i lokalet. Men når jeg leser anser jeg meg selv som en person som konsentrerer seg meget dypt, og jeg klarer å blokkere mesteparten av denne lyden ute. Jeg visste ikke helt hvor god jeg faktisk var til dette.

På et tidspunkt kommer en kelner bort til meg og spør om noe er galt. Jeg river blikket vekk fra boken og spør, “hva behager?” Du har ikke rørt pizzaen din. Jeg ser ned på bordet. Pizzaen ligger der urørt. Noe forvirret ser jeg tilbake på kelneren, “når kom den?” Han svarer at den var ferdig kanskje ti minutter siden. Jeg vifter med hendene, boken blar om av seg selv (som tykke bøker ofte gjør om man ikke passer på dem, irriterende nok) og sier at det på ingen måte er noen problemer litt for høyt.

Idet jeg begynner å spise innser jeg at han har rett. Pizzaen er begynt å bli kald og jeg må ha ignorert at den kom på bordet helt. For en utrolig underlig opplevelse.

Mørket

For å komme meg hjem der jeg nå bor er det nødvendig å gå igjennom noen ganske mørke gater. Vel, egentlig er det vel snakk om en mørk gate i ett minutt eller så som er nødvendig, men den raskeste veien er definitivt gjennom en lengre mørk gate. Mellom fem og ti minutter bruker jeg vanligvis. Veien er naturligvis slik veier vanligvis er her i Nepal, ujevn og ekkel. Nå som regntiden er i sin avsluttnignsfase ligger det gjerne pytter her og der, og noen av dem kan være ganske dype.

Som en reaksjon på dette dype mørket som legger seg over byen om kvelden, da spesielt når det ikke er strøm, og nødvendigheten av å gå igjennom disse gatene har jeg begynt å lukke det ene øyet hver gang jeg merker at en lyskilde nærmer seg. Jeg regner med at dette ser ganske dumt ut, men at jeg gjør dette automatisk finner jeg meget fascinerende. Og egentlig er det jo ganske smart, siden jeg nesten garantert ville hatt problemer med å holde beina tørre om jeg ikke hadde gjort det.

Hovmesteren

Som min mor sier hun ikke designet meg for å jobbe i Asia. Det er definitivt lett for meg å merke. Antallet kuler jeg har hatt på hodet taler for seg selv. Mens de fleste andre gradvis lærer mer om livet og verden er jeg sikker på at jeg, dunk for dunk, ender opp med å bli dummere og dummere. På jobb har jeg problemer med å sitte, beina mine er for lange, og etter en arbeidsdag verker mesteparten av kroppen min.

Men jeg har også et annet problem på jobb. Dørene, og det er bare to av dem, det skal sies, er for lave for meg. De når meg til cirka midt på pannen. Dette krever en god del bøying fra min side for at jeg skal komme meg trygt inn til jobben. Og i det siste har jeg innsett at måten jeg bøyer meg på er langt ifra grasiøs.

Jeg lener meg fremover, mye mer enn det som er nødvendig. Overkroppen min har samme vinkel som et fly i ferd med å lette. Jeg går med raske, konsise og korte steg idet jeg gjør dette. Og hver gang jeg innser hvordan jeg ser ut tenker jeg på hovmesteren. Jeg ser for meg at pingvindrakten er på, verden er i svart hvitt og jeg er i ferd med å snuble i et bjørnehode før jeg jeg forbanner en katt.

Og dette møter mine nepalesiske kollegaer hver dag. Og ikke kun en gang hver gang jeg skal inn, men to ganger gjør jeg denne hovmesterianske bevegelse. Hva kan de tro om meg?

Forøvrig

Idet jeg kom hjem fra pizzeriaen og åpner døren inn til leiligheten min faller det en kakerlakk som har gjemt seg i sprekken mellom døren og veggen ned på ansiktet mitt. Man skulle trodd den nye deoen min, som lukter som insektspray, ville holdt dem borte…

Den ligger nå most i hagen, et måltid for de andre insektene. En forbannelse på alle kakerlakker.

Advertisements

Written by Aslak

September 18, 2012 at 20:12

Posted in Nepal

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: