Makt

Confound it! The batteries are dead!

Takk gud for raske reflekser

with one comment

Det sies at man får en god del raskere reflekser av å spille dataspill. Det sies for så vidt mye om å spille dataspill, men akkurat dette skal jeg si er en utrolig positivt ting. Det “reddet livet mitt”.

Jeg tasset til jobb, som vanlig, i skjorte og “penbukse”. Det er alltid en fare for at et eller annet skjer med de fine klærene man har på seg i dette landet, som at man blir angripet av en støvsky eller at en eller annen dust av en diplomat bestemmer seg for å kjøre i en stor pytt med mega-bilen sin og dermed dekker deg i skittent sølevann. Kanskje man blir spyttet på. Slikt er alltid hyggelig. Spesielt når man er på vei til jobben.

Det finnes også kyr i Nepal. De er ikke noen mega-kyr, ofte virker de utsultet og stakkarslige, og de finner det gjerne godt å bare stå midt i veien. Det var det de fire kyrene jeg møtte på vei til jobb gjorde, noe som skapte en god bilkø med tutende bilister og mopedister.

Det finnes ikke mye respekt for oss vandrende mennesker i trafikken her, men når køene oppstår er det som oftest lett å smyge seg mellom bilene mens man gliser ondskapsfylt mot sjåføren. Det er en av yndlingsaktivitetene mine, en slags hevn for at de tuter så mye at hørselen min er nedsatt (jeg regner i alle fall med at den er det, jeg hører så vidt den knallirriterende, tikkende vekkerklokken lengre!). Og i det jeg utfører min slangeaktige og høyst innøvde kø-smyging hører jeg plutselig et plask. Jeg snur meg, ser at den ene kuen har fyrt av en skikkelig drit, og bestemmer meg for å hoppe unna dersom det skulle være resterende avfallstoffer i den stakkarslige kuen. Jeg bøyer meg ned i det jeg hopper fremover, som om jeg skulle vært en krigsjournalist som befant seg midt i skuddlinjen. Jeg holder tilbake et brøl som for de rundt meg kun ville vært svada, men for de få, heldige ville trallet gjennom hørselsorganet som en klar heltestemme “Odd Karsten Tveit, Beirut!” Dekket jeg hopper bak er en stor, hvit diplomatbil hvis opphav mest sannsynlig var fra en eller annen ambassade (jeg kjente ikke igjen tallet på blåskiltet). Idet jeg har klart å komme meg til i sikkerhet gjentar lyden seg, og når jeg snur meg ser jeg at hele fremsiden av diplomatbilen er dekket i diareaktig kuskit. Minst tre av mopedistene som utålmodig står i køen har blitt truffet og det stinker uten like. Sjokket er til å ta og føle på. Sjåføren av bilen snur seg mot meg med store øyne, og jeg har problemer med å holde latteren inne. Gliset mitt er enormt. “Sånn går det når dere holder kuer hellige og oppfører dere dårlig med dem samtidig!”

Så neste gang noen sier at dataspill er noe negativt kan de vise til at det er en perfekt forberedelsesmetode for å unngå å bli sprayet av kubæsj. Ikke at det nødvendigvis skjer så ofte…

Tilfeldige tanker som har slått meg i det siste og tilfeldige hendelser jeg har påført megselv

Kommer egentlig makkverk fra mark-verk? Er det markene som har gjort et verk ut av noe? Så om man sier at det er et akademisk makkverk så har det sittet en haug med marker og skrevet en akademisk tekst?

Snakker om marker så var det person her som fortalte at han hadde funnet cirka en million av dem når han hadde vært på tur forleden dag. Jeg spurte om han kalte dem Jim. Det kom ingen latter.

Dersom man har et ord på tuppen av tunga, har man et minne på membranen av hjernen?

Det er fryktelig irriterende å innse at man har glemt å ta med seg et nytt håndkle etter man kastet det siste i vaskehaugen (som beleilig ikke er på badet), samtidig som man innser at man av en eller annen irriterende grunn har tatt opp gardinene og åpnet døren. Eneste logiske handlingsforløp i denne situasjonen er å ta på seg klærene sine, daffe ut av badet mens man føler seg ganske “sheepish”, for så å gjemme seg på rommet (hvor det nye rene håndkleet også ligger), kle av seg igjen, og innse at det egentlig ikke er så veldig mye å tørke opp lengre. Jeg lurer veldig på hva vaskedamen som kom samme dag tenkte når hun kjente at alle de øverste klærene i vaskehaugen var våte.

Jeg spurte vaskedamen om å kjøpe en ny oppvaskkost (og en god lunsj til seg selv). Da jeg kom hjem finner jeg en tannkost ved siden av kjøkkenvasken (og tre nuddelpakker i skapet).

Litt mer fakta – denne gang hentet fra når den regionale lederen for UNICEF var på besøk…

Dvs. hun dro helt fra Kathmandu opp til Lalitpur, en 10-minutters kjøretur, på offisielt besøk. Når jeg så dumt på mine kollegaer og sa “er ikke hun her hele tiden?” Lo de og svarte at hun så godt som bodde her. Men offisielt besøk er offisielt besøk, så da var det pomp og prakt, middag til alle UNICEFerne, stort telt i “rosehagen” og filmer, taler og oppløftende budskap i hytt og pine. Jeg plukket med meg noen fakta.

Det er faktisk ganske imponerende at kun 16% av Nepals befolkning var innrullert i skoler i 1960. Og nå er det opp mot 90% (spørs litt på hvor langt oppi klassetrinnene man ser, for det faller raskt etter første klasse).

Og nå jeg tenkte på dette fortsatte jeg å spekulere på alt det jeg personlig ikke vet… Som for eksempel at mangel på iodin kan føre til enorme byllaktige vekster hos mennesker. Og at jeg ikke egentlig har tenkt på hvor forferdelig ille det faktisk er når gravide ikke får i seg ordentlig og næringsrik mat og hvilke konsekvenser dette har for det fremtidige barnets mentale kapasitet.

I bunn og grunn er det fryktelig mye jeg ikke tenker på! Som å vaske hendene. Jeg føler ikke at jeg noensinne har blitt lært opp til å vaske hendene mine (men føler meg allikvel skitten dersom jeg ikke vasker dem dersom jeg i det hele tatt tråkker over listen til toalettet). Men i Nepal dør 70 barn under fem år hver dag på grunn av dårlig sanitasjon og urent vann. Her til lands er det en hel seksjon av UNICEF som jobber med å få folk til å vaske hendene sine. De kalles WASH forresten… Og når man spør dem hva de jobber med svarer de uten feil “toaletter”. Egentlig er det ganske sjarmerende, spesielt hos de internasjonale, fordi de vet godt hvor dumt det høres ut og lager tilhørende grimaser når de sier det.

Jeg skal innrømme at jeg ikke husker om neste tall er 82% eller 84%, men det har vel egentlig ikke så veldig mye å si… Det er nemlig tallet på antallet barn som har blitt slått iløpet av oppveksten deres. Hele halvparten av alle foreldre mener at dette er en nødvendighet.

Merkelig er det også å tenke på at i visse etniske grupper (les: de som lever i avsidesliggende plasser) er forventet levealder kun litt over 40 år! Og om man da tenker på ens egne foreldre og hvordan de oppfører seg når de er 50 eller 60! De er jo som unge, lattermilde foler i en blomstereng i forhold.

Jeg vet ikke om jeg har skrevet det før, men ofte når jeg hører slike ting tenker jeg på middelalderen. Og det er kanskje litt stygt å si. Men jeg tenker at i visse områder av Nepal har man kanskje ikke kommet stort lengre? Fjellenes enorme isolasjonsevne har sperret verden ute. Eller kanskje dem inne i sin egen liten biosfære. En egen liten verden. En glasskule som venter på å bli ristet på.

Og er ikke problemene i visse områder her i Nepal og i det eldgamle Europa mye av det samme? Dårlig sanitasjon, mangel på kunnskap når det gjelder ernæring, brutale oppvekstvilkår og spiritualisme. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest i rapporter at et eller annet også kan være grunnet spiritualisme, eller at en konflikt oppsto på grunn av hekseri. Det hadde ikke forundret meg noe særlig om jordens form er omstridt visse steder her til lands.

Det er et underlig sted dette landet som (etter hva en slags promovideo for UNICEF som “vi” spilte for “osselv”) “nærmest er vertikalt”.

Bildetid

Jupp, det ble tatt bilde av alle UNICEFerne (som var i Kathmanduområdet), og jeg står her, helt bakerst til høyre.

Nå skal det sies at jeg står en god halvmeter bak alle andre, i et blomsterbed for å miste litt høyde… for når jeg sto like tett som alle de andre gjorde stakk jeg meg virkelig ut! Men, som dere ser, er jeg nok den høyeste personen i organisasjonen her i Nepal. (Vi står forresten på noen trappetrinn…)

Gryende hjemlengsel?

Jeg vet ikke helt om jeg har hjemlengsel enda. Jo, jeg begynner vel egentlig å få litt hjemlengsel nå. Men jeg tror det hele startet på grunn av at jeg ikke lenger prater norsk. Vel, det er vel ikke helt rett. Jeg fyrer av noen strofer en gang i blant til seksjonssjefen min, hun er tross alt svensk, og det er greit når man spør om man kan gå hjem fordi man har vondt i magen å ikke brøle det ut på engelsk, men det er ikke det samme. Utenom disse få setningene på tilgjort pen-norsk har jeg vel ikke sagt et eneste ord på norsk på to uker?

Denne realiseringen har fått meg til å begynne å tenke på det gode, gamle, trygge hjemlandet. Mest av alt (og dette skjer hver gang jeg er borte fra hjemme i lang tid) tenker jeg mest av alt på å drikke vann rett fra springen. Jeg har til og med drømt at jeg har kommet inn døren, kastet av meg en tung ryggsekk og dratt meg på alle fire frem på gulvet til springen hvor jeg har så godt som druknet meg selv i Jonsvatnet. Drømmen tar alltid sted i Trondheim. Og drømmen har jeg hatt flere ganger.

Ja, kanskje begynner jeg å få hjemlengsel. Men jeg klarer ikke helt å putte fingeren på nøyaktig hva jeg lengter etter (utenom moccabønner, makrell i tomat, ordentlig internett man faktisk kan bruke, vann fra springen, å kjenne igjen alle varene i butikken, endingen av årstidene, å snakke norsk, at damen utenfor vinduet som ringer med bjellen hver dag klokken fem om morgenen og åtte-ni om kvelden ikke gjør nettopp det…). Kanskje jeg bare begynner å bli rastløs igjen. Jeg trenger nye beitemarker?

(Hmmmm… jeg nevner unaturlig mye natur (for å være meg) i dette innlegget (føler det passer godt med én til parantes her))

Ellers

For andre gang har jeg kjøpt meg laks her i Nepal. For andre gang har jeg ikke peiling på hva jeg skal gjøre med den.

Advertisements

Written by Aslak

October 8, 2012 at 19:18

Posted in Nepal

One Response

Subscribe to comments with RSS.

  1. I min barndom lærte jeg at mark bevegde seg gjennom bakken ved å spise jorda foran seg, flytte seg framover samtidig som den bæsjer ut jorda igjen bak seg. SÅ, et akademisk markverk er vel tanker, ideer og ord som går gjennom en forfatter og ender opp som bæsj. RIIGHT?

    Ola Borch Lundebrekke

    October 8, 2012 at 20:54


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: