Makt

Confound it! The batteries are dead!

Archive for November 2012

Kunsten å forklare

leave a comment »

Eller: uken jeg nesten ble overfalt av en sint folkemasse og politiet lurte på om jeg huset en terrorist.”

Rundt tyve værbitte ansikter stirrer på oss idet vi går ut av bilen. Dette er den typen ansikt man aldri tenker at man kommer til å oppleve i virkeligheten. Den typen ansikt som kun forekommer på bilder, gjerne plassert i galleri. Jeg snur meg mot min kollega og spør om de er muslimske her. Hun rister på hodet og sier at hun ikke vet, hun tenkte på det samme. Blikkene deres er festet på meg. Da jeg hilser, namasté, med fingertuppene plassert på haka som om jeg var en helgen malt i middelalderen en gang mumler de underlig tilbake.

Det er vel dette de kaller in medias res start? Eller kanskje jeg husker feil. Norsk var aldri egentlig mitt fag på skolen. Men en forklaring trengs på dette tidspunktet uansett. Jeg befinner meg (i ovenforstående avsnitt) på felttur. Utdanningsseksjonen av UNICEF i Nepal har hyret inn en internasjonal konsulent som skal skrive om skoler som fredssoner, og jeg er hennes attaché. Både i den forstand at jeg kaster tankeballer med henne, og at jeg etter å ha vært her en stund har klart å forstå bittelitt om hvordan utdanningssystemet og spesielt skoler som fredssoner funger her til lands. Vi er i Terai, det sørlige flatlandet som kun ligger noen hundre meter over havet, hvor størsteparten av befolkningen er og hvor konflikten i skoler er mest tydelig og ødeleggende.

De samler seg i et lite klasserom med skrivebord og benker som kun er egnet for underernærte og småvokste nepalesiske barn. Vi, konsulenten, en nepalsk kollega og jeg, sitter på hedersplassen ved tavlen på plaststoler. Det er en underlig følelse å nesten bokstavelig talt sitte på en pidestall foran haugevis av mennesker. Spesielt når denne folkemengden er 50+, men gjerne ser ut som om de er 20 år eldre. Hadde det vært i Norge ville man tatt ett titt på klasserommet og sagt: nei, dette går ikke. Her får vi ikke plass. Men her setter de seg heller på pultene eller på de knøttsmå benkene i ubehagelige posisjoner og stirrer på oss.

Iløpet av intervjuet, om man kan kalle det det, går en av gruppen ut i sinne. Kun to stykker prater. Rektor sitter helt stille. Det er umulig å få kvinnene i rommet, som sitter gjemt bakerst i en krok, til å si et ord. Maktbalansen er tydelig. Det er ingen tvil om hvem som råder her. Det er de to. Alle andre får bare være enige. Jeg vil egentlig ikke tenke på hvilke konsekvenser det ville hatt om de ikke var det. Iløpet av intervjuet hvisker konsulenten og jeg til hverandre. Vi har tatt tre lærdommer fra dette:

  1. Jeg hadde rett, de var muslimske, og det var lurt at jeg la merke til, fordi det var flere ansikter som lyste opp idet vi sa salam aleikum – vi trenger bedre briefing av guidene våre før vi går inn i neste skole.
  2. Dette er for mange mennesker. Vi kan ikke lære noe, ikke ordentlig, på en slik måte. Vi må begrense det. Vi må få guidene til å si at noen må ut.
  3. Vi kan så vidt prate om konflikten, den vi har kommet hit for å lære om, uten å blusse den opp igjen. Dette kommer til å være et alvorlig og gjennomgående problem.

Kaoset – Nepal

Vi besøkte tre skoler, intervjuet flere journalister, politikere og medlemmer av organisasjoner som jobber med skoler på denne turen. Skolene var valgt ut fordi de hadde eller hadde hatt store problemer. En av dem hadde mistet ett av klasserommene til politiet da de kom og krevde at de skulle få lov til å bruke det som kontor. Skolen hadde bare to klasserom. En annen av skolene ble stengt etter en ung mann bestemte seg for at han skulle bli lærer. Han stengte skolen med en hengelås og passet på at ingen brukte den ved hjelp av vennene hans. Den var stengt i nesten et helt år. Nå er han lærer, selv om han ikke er kvalifisert. Den siste skolen var stengt periodevis i to år, den lengste sammenhengende stengingen varte i ett år. De klarte ikke å bli enige om hvem som var den rettmessige rektoren. Selv om utdanningsdepartementet sa klart ifra om hvem som faktisk var pekt ut til å være rektor. Nå er de med-rektorer, begge to, og den ekstra lønnen må landsbyen betale.

Hele denne feltturen var en tilsvarende underlig opplevelse som beskrivelsen av den første skolen. Hvert spørsmål vi stilte ble hadde helt tilfeldige svar, som om vi ikke hadde spurt noe som helst i det hele tatt. På en av skolene førte spørsmålene våre, som var langt mer diplomatiske og forsiktige enn hva vi gjerne kunne ønsket, til en slosskamp utenfor. Når sjåføren kommer inn i rommet og sier “get out. We leave”, og man hører huffing og puffing og ser politiet komme løpende med deres enorme andre-verdenskrig-gevær kryper det en ubehagelig følelse opp ryggraden.

Det er så mye som er oppned, revers, frem-tilbake her i dette landet. Som at barn kjefter på foreldre for at de ikke sender dem på skole. Foreldrene har aldri hatt utdanning, så de ser ikke helt vitsen med det. Barna derimot har forstått at de må gå på skole. Og man jobber mye, generelt sett forøvrig, her i landet ovenfra og ned. Men når man drar ut og ser på hva som foregår innser man at det ikke nødvendigvis er problemer som kan løses slik. Det er små, personlige konflikter som fører til de store problemene. Om man bare hadde hatt et konfliktsenter i alle disse Village Development Comitees (som tilsvarer kommuner)…

Jeg har innsett at jeg har mistet litt troen på veldig mye utviklingsarbeid. Samtidig er det umulig å stoppe. Det kan man ikke gjøre. Da går alt til helvete. På ordentlig. Men det er så mange gode ord, så mange gode tanker, så mange gode handlinger som forsvinner rett ned i sluket.

Tre små terrorister

Underlig nok ble vi, mens vi kjørte rundt i Terai, stoppet av politiet. De ville ha navn, addresse og vite hvor vi jobbet. Femten fanger, tre av dem indiske terrorister hadde klart å flykte fra et fengsel. Derfor måtte vår store, hvite bil sjekkes for ondsinnede mennesker. Konsulenten og jeg lo for oss selv, men nepaleserne i bilen likte det ikke spesielt godt. Samtidig skal det sies at jeg måtte ringe radio-rommet til FN og informere dem om at vi var i et område hvor politiet lette etter terrorister.

Konsulenten

Det beste med turen var nok konsulenten. Jada, det var utrolig spennende å se disse landsbyene og skolene og prate med disse underlige menneskene, men konsulenten var noe for seg selv. Tidligere journalist som har jobbet i blant annet Libanon (i samme periode som jeg var der) og dekket krigen i Bosnia, hun hadde en enorm fascinasjon for det Osmanske emperiet, og hun er gift med sjefen(?) for IOM her i Nepal. Samtalene gikk raskt, utdanning, amerikansk politikk, forskjellige europeiske styreformer, forskjellen mellom Europa og Nepal, hvordan løse verdensproblemene, Israel-Palestina (vi pratet om når neste opptrapning kom til å være før det skjedde). Å prate med en person som man har så mange fellesinteresser med er herlig, spesielt etter det jeg selv vil kalle et langvarig intellektuelt tørke.

Jeg fikk følgende svar fra konsulenten om hvordan det gikk på en annen felttur:
«Interviews as surreal as ever, but very telling. You’d like it!»

Kunsten å forklare

Hun velter nesten en vannflaske i det hun kaster ut med armene. Jeg har fått med meg at hun prater om politikere, om et eller annet de gjør, men onematepoetikaene står i veien for argumentets innhold. Dette har holdt på i mer enn en time nå. Vi spør et spørsmål. Hun svarer på noe annet eller usammenhengende, halvparten av tiden tegner hun diagrammer i en blokk som er uleselige for alle og enhver. Jeg tenker tilbake på YouTubefilmer av små barn som forklarer vanskelige emner de aldri selv har opplevd. Men i dette tilfellet vet personen (får vi håpe) hva saken handler om. Hun klarer bare ikke å forklare.

Så vi, konsulenten og jeg, noterer ned på blokkene våre hver vår variant av noe ingen av oss forstår.

Dette vil jeg si er et av de største problemene med lokalstaben ved utviklingspartnerne her. De klarer hverken å forklare eller forstå. Man gjentar seg selv en milliard ganger før man får igjennom et poeng. Og da tror de på et eller annet vis at det er de som har tenkt på det. Og jeg hører de andre expatene oppleve det samme.

Som følge av dette opplever jeg også ofte at til og med jeg kan brukes som et slags underlig oppslagsverk for hvordan man skal gjøre ting. Dette er naturligvis bare tull og tøys, jeg vet ikke hvordan man driver utviklingsarbeid, men det stopper ikke folk som har vært med i gamet i flere år, tiår til og med, å spørre meg om råd. Og jeg tror de gjør det fordi jeg i det minste klarer å presentere tankene mine på en noenlunde organisert måte med en start, midt og en avsluttning.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er dårlige engelskkunnskaper som gjør det eller om de rett og slett ikke har lært seg hvordan de skal presentere. Det er i grunn ganske trist å ikke ha lært meg nepali, for det hadde vært fascinerende om det faktisk har noe med strukturen i språket å gjøre. Det har nok ikke det, men jeg leter etter en grunn som kan frigjøre disse menneskene fra litt ansvar.

Shit

Dette innlegget kom alt for seint. Feltturen var for lenge, lenge siden, og jeg har glemt fryktelig mye av det jeg hadde tenkt å skrive. Dette ble derfor litt dårligere forklart enn forventet. Beklager for det.

Ellers

  • Jeg har mindre enn en måned igjen her.
  • Det er nå kaldere inne enn ute.
  • Jeg har bestilt meg en skreddersydd dress (med vest)
  • Beklager for lengden på dette innlegget
  • Beklager for den dårlige norsken, jeg prater aldri norsk lengre…
  • Beklager for at innlegget ble litt rotete

 

 

 

Written by Aslak

November 22, 2012 at 11:32

Posted in Nepal