Makt

Confound it! The batteries are dead!

Tillegg til sist post

leave a comment »

Et bilde! Tenk på det!

Dette er IDkortet jeg bruker for å komme meg inn i UN House, som er komplekset jeg jobber ved. Denne må jeg ha på meg hele dagen så lenge jeg er inne i UN House.

Written by Aslak

August 31, 2012 at 18:43

Posted in Nepal

FN, insekt, stillhet og andre tilfeldige ting som ikke har noen relasjon til hverandre

leave a comment »

Hallo alle lesere og leserinner, du som kom her ved en tilfeldighet og du som har vært innom en gang i blant for å sjekke om det har vært noen oppdateringer i det siste, du som er smart nok til å bruke RSS for å sjekke denne bloggen og du som allerede nå har gitt opp å lese alt sammen. Hei. Gledelige nyheter. Jeg lever enda!

Nok en gang er det en milliard år siden sist. Kanskje en milliard sekunder. Eller… mest sannsynlig en tidsenhet som er noe mindre enn det… men en milliard av en eller annen tidsenhet har det i alle fall vært siden sist. La oss bare si det slik. Og for å gjøre det enkelt for meg, samt dere, kjære lesere, tror jeg at jeg kort skal oppsummere hva jeg har gjort siden den gang da. Bare de største hendelsene.

Jeg fikk min gode venn og bror på besøk.
Jeg sluttet å jobbe ved den Norske Ambassaden i Kathmandu, Nepal.
Jeg dro til Pokhara.
Min gode venn og bror dro.
Min gode venn Sheila dro.
Min gode venn Jess dro.
Jeg flyttet inn i ny hybel
Jeg startet å jobbe i UNICEF-Nepal, Education Section.
Min gode venn Jill dro.
Min gode venn Jussi dro.

Okay… det var sånn cirka etter når ting skjedde… noen liker å kalle det for kronologisk rekkefølge, jeg foretrekker å kalle det “sånn cirka etter når ting skjedde”. Dere får leve med det. Det er levelig. Levbart. Resten av dette kommer til å være totalt hulter til bulter, inkludere en historie om et par kakkerlakker (kanskje bare én, vi får se), et par vittige observasjoner og generell nepalsk galskap. Per dags dato er jeg sikker på at jeg har pustet inn såpass mye forurensning at jeg lett kan skylde på dette når det kommer til mangfoldet av tilfeldige utsagn som jeg muligens kan komme med. Men jeg skal prøve å fortelle litt om alt i den listen. Levbart? Levbart.

UN petit…
Jeg jobber i FN nå. Fint er det. Har ikke hatt alt for mye å gjøre. Men jeg har fått stor ros for det jeg har gjort. Sjefen sa til og med i dag at jeg er veldig flink til å skrive, noe jeg tror sier mer om kvaliteten hos den akademiske eliten i Nepal enn det gjør om meg, men det får så være. Jeg har også fått tilbudet om å skrive flere rapporter, men kun om jeg liker det. Jeg sa naturligvis ja, dette er jo akkurat som å skrive oppgaver på skolen, med ett unntak: De bruker (muligens) og leses av mer enn en eller to personer. Dessuten kan jeg bestemme (til en viss grad) hvordan og hva jeg vil undersøke. I første rekke har jeg bestemt meg for å ta kontakt med en haug med jordskjelvspesialister her i landet, så daffe rundt på skoler og intervjue dem om hva de gjør med earthquake preparedness. Spennende greier.

Men en av de mest underlige sidene ved det å jobbe i FN, eller la oss si UN for å gjøre det lettere for dere lesere å forstå tankerekken min, er at jeg har begynt å prate med alle tingene mine. Ikke høyt, det tør jeg ikke. Jeg sitter i åpent kontorlandskap, og jeg vet ikke helt hvor fornøyde kollegaene mine ville vært dersom jeg hele tiden sitter å prater med det jeg har rundt meg, men jeg prater for meg selv, oppi hodet mitt til alle tingene mine. Egentlig tingene til en haug med andre mennesker, siden jeg enda ikke helt har mitt eget skrivebord og bare sitter der andre folk ikke sitter… Men uansett… Det jeg sier, oppi hodet mitt, er rett og slett noe så enkelt som “un pen” eller “un blokk”, “un rapport”. For det står jo UN på alt sammen her! Av og til synker jeg til og med så dypt at jeg sier “UN icef”. Men jeg klarer ikke å slutte å synes det er morsomt. Når Sheila skrev en mail til meg hvor det sto UNbeer (og da mener hun selvfølgelig at hun var invitert til å ta en FN-pils) så tenkte jeg med en gang “Huh-huh-huh! I wud like un beer, s’il vous plait”. Og det er egentlig sånn dagene mine går ved FN. Han duden i Cast Away hadde sin Winston. Jeg har mine UN [gjenstand].

Invasion from Maaaar*cough*-cockroach!
Av en eller annen grunn tror jeg kakkerlakkene i denne nye hybelen jeg har en stor interesse for Skype. Jeg sitter nemlig av og til på Skype og prater, ikke ofte, jeg har så treigt internett at jeg kun kan chatte, og det kan jeg i gjengjeld kun gjøre på skype siden internettet er for treigt til å få frem standardversjon av Gmail… Uansett, så mens jeg sitter å prater er de veldig flinke disse kakkerlakkene til å tasse bort til meg og se på meg. Dette har ført til at jeg tre ganger har skrevet til personen jeg kommuniserer med “brb, må drepe en kakkerlakk”.

Over to something coooompletely different (men egentlig ikke helt). Så jeg hadde kommet meg hjem fra jobb, laget bare noen nudler, jeg var sulten, men trøtt, nudler er en rask og grei utvei. Kuttet opp en halv løk, noen gulrøtter og annet grønt (selv om jeg distinktivt mener å huske at gulrøtter ikke er grønne) og endte opp med å kaste en boks med tunfisk oppi nudlene. Ikke ille egentlig. Bedre enn man skulle forventet seg.

Som så ofte lagde jeg alt for mye mat, men det er jo bare greit, da har man jo noe å snacke på senere om kvelden. Og er det en type godteri jeg liker så er det middag. Jeg puttet det i en skål, og tok en pose rundt det (jeg er litt dårlig til å gå å kjøpe sånn tupperware-aktige greier). Jeg snurret naturligvis posen godt rundt, og idet jeg plutselig kjenner en strikk som ligger på disken på grunn av en underlig håndbevegelse finner jeg ut at jeg like så godt kan surre denne strikken rundt åpningen på posen også. HAH! Nå er den så trygg at den kunne stått ute, men jeg setter den naturligvis i kjøeskapet.

Senere på kvelden er det snacktime! Det var i alle fall det jeg sa til meg selv på vei til kjøkkenet, “snacktime, na-na-na-na-na-na-na-na snacktime! Snacktime, snacktime, SNACKTIME!” Jeg tar ut skålen, får opp posen setter den på kjøkkenbenken og går på andre siden (et steg) av kjøkkenet for å hente meg en gaffel. Når jeg kommer tilbake ser jeg at det er noe som beveger seg i nudlene mine. Jeg hopper tilbake. S-s-s-snacktime..? Ut av de klissete nudlene kravler det en kakkerlakk og ser hovmodig på meg. Jeg prøver å pirke den ut, jeg må jo drepe den på et eller annet vis. Plutselig beveger den seg opp gaffelen, jeg får lettere panikk, dette er ekle insekt, jeg vil ikke ha en på meg, og klarer å velte både skålen og en vannflaske som står åpen på kjøkkenbenken. En liter vann dekker raskt gulvet, lyset går plutselig, det er load-shedding, og jeg har ikke peiling på hvor kakkerlakken er. På vei til lysbryteren for batterilyset holder jeg på å tryne, gulvet blir veldig glatt av vann, og sparker skålen inn i veggen idet jeg gjenoppretter balansen. Med lyset på er det lett å finne kakkerlakken. Den står midt i rommet og skuer ondskapsfullt på meg. “Hva er ditt problem” ser det ut som om den sier. Problemet mitt er naturligvis at den har spist maten min!Jeg knuser en del av kroppen med et hurtig slag med en skje, den spreller enda, men jeg får den opp på skjeen og kaster den ut bakdøra. Good riddance. Håper maurene spiser deg!

Jeg sjekket posen. Ingen hull. Jeg sjekket kjøleskapet, ingen andre kakkerlakker. Jeg kom på strikken jeg tok på. Det er jo ingen sjangs for at den kom seg inn! Jeg sto foran maten under hele matlagingen og jeg spiste maten direkte fra pannen (ja! Jeg vet jeg er en slabbedask! Men jeg gidder ikke å vaske så mye…), og helte maten oppi skålen med lyset på. Ingen kakkerlakker. Ingen kakkerlakker i det hele tatt. Den eneste muligheten var at den lå i posen og ventet på meg… og det er ingen vakker tanke.

Nå har jeg kjøpt meg insektspray og har de siste dagene sprayet det på vinduer, kanter, under ovnen og kjøleskapet og med bakdøra for å unngå at slike ting skjer igjen. Forhåpentligvis funker det.

Så stille det ble…
I begynnelsen av august skal jeg innrømme at jeg var noe trist. Først dro min kjære lillebror etter å ha vært her i nesten tre uker. De tre ukene var akkurat det jeg trengte på det tidspunktet. Det var ro. Vi gjorde ikke så mye egentlig, vi burde nok ha gjort litt mer, men det var godt for det om. For meg var det viktigste at han var her. Jeg savner ikke så mye, men jeg skal innrømme at litt familie var godt å ha på besøk. Man blir ekstra langt vekke når internettet er så treigt. Når han dro bodde jeg enda i diplomathuset til en kollega ved ambassaden, og plutselig ble dette veldig tomt. Veldig stille. Det var ikke like gøy å gå tur med hundene lengre. Det var ikke koselig å spise middag alene. Og i bunn og grunn ble jeg litt lei meg.

Lettere ble det ikke av det faktum at Sheila dro. Sheila har vært min nærmeste venn mens jeg har vært her og hun er et fantastisk menneske. Plutselig skulle hun også hjem. Vi spiste en middag hvor jeg klarte å lure meg til en plass i nærheten av henne slik at hun kunne bestille mat til meg og jeg betale (jeg liker når andre bestiller mat jeg…), men det var mange folk, mye på grunn av at det også var Jess sin avskjedsmiddag, og jeg var ikke helt i humør til å prate så mye med alle. Sheila tok runden sin, og i mellomtiden satt mine to finske venner Kukka og Jussi og den skotske Jill sammen og tegnet fjes på fingre og hender og lagde dumme historier og rare dialekter med dem. Jeg tror kanskje resten av bordet var litt forfjamset av oss. Jeg dro tidlig, ga Sheila en klem, hun inviterte meg til frokost dagen etter og ga Jess en avskjedsklem.

Frokosten var litt kjip. Det vil si at den definitivt var hyggelig, men det var kjipt å ha en avskjedsfrokost. Jeg hadde virkelig ikke lyst til at Sheila skulle dra. Jeg hadde litt vondt i magen, og endte opp med å ikke klare å spise opp frokost-burgeren min. Da tenkte jeg på David, som også hadde dratt, og på hvor skuffet han ville blitt…

Men til slutt kom UNDP-bilen rullende inn og en siste klem ble utvekslet. Nå er det jeg som har vært her lengst, tentke jeg.

De neste dagene etter disse to dro holdt jeg meg inne, foran PCen eller med en god bok (med en tilfeldighet fant jeg den siste ferdige boken i A Song of Ice and Fire-serien (dvs. Game of Thrones) av George Martin under frokosten!). Men det er løst nå! Jeg er ute og daffer med de andre igjen. Litt mindre enn før, men så var det også veldig mye før…

To magiske følelser
Jeg har aldri sett ildfluer før. I alle fall ikke som jeg kan huske. I Pokhara gikk jeg, lillebror, Jess og den norske vennen til Sheila som var på besøk, Alex, på en liten sti midt på natten i nærheten av den Pokharianske innsjøen (jeg har alltid hatt lyst til å skrive “Pokharianske”). Vi var egentlig på leting etter en restaurant, men klarte å forville oss ut et litt underlig sted som var helt mørkelagt. Plutselig er vi omringet av svevende lys. Det var veldig lite lys ellers. Rett før disse svevende lysene hadde noen (lillebror?) tatt opp en lommelykt, men den ble raskt tatt ned igjen. For oss nordmenn var dette noe helt nytt. Jeg var fra meg av glede (men prøvde å holde det litt mer til meg selv enn hva som kanskje ville vært normalt) og var i ferd med å oppføre meg som et lite barn. Og noen av dem satt seg på oss! For en utrolig stilig opplevelse… men definitivt noe man må være der for å skjønne.

Lillebror og jeg dro også å raftet. Det var det siste vi gjorde faktisk. Jeg tenkte: fuck, nei, nå må vi gjøre noe aktivt. Vi våknet tidlig, tidlig om morgenen, jeg var gretten og sur og hadde egentlig lyst til å avlyse hele greia, men nei, vi måtte jo gjøre det. Kom oss inn til der vi skal i Kathmandu, men der er det ingen busser. Jeg ringer mannen vi har bestilt hos og spør han om hva som skjer. Det er bandha (altså streik), men bussene går fra Thamel, bare kom hit, forklarer han. “Okay! Vi kommer snart!” sier jeg tilbake og begynner å gå. Femten minutter senere innser jeg at jeg har gått HELT feil retning, og vi må inn i en taxi, betaler BLODPRIS for å kjøre i et par minutter og endelig er vi der. Ca 5 minutter fra der vi var først. Bussene får politieskorte på vei ut (ikke at jeg noensinne så noe til dem…) og haugevis av timer etterpå er vi fremme til raftingstedet.

Vi skal sitte i en båt sammen med noen kinesere. Faktisk var vi så mange i en båt at en person måtte sitte i midten og ikke padle. Det syntes jeg var litt underlig. Og det tar ikke lang tid før lillebror og jeg merker at disse er fryktelig dårlige til å padle, og idet vi innser dette velter vi over. Strømmen er sterk og bølgene høye. Kuldesjokket er litt brutalt synes jeg, det er også sjokket over en båt i fjeset. Noe av det eneste jeg klarer å tenke på er a) brillene mine, er de enda her? og b) hvor er lillebror?

Etterhvert forvandler sjokk seg til sjokkblandet fryd og når vi til slutt blir reddet av den andre båten på elven er det kun adrenalin og entusiasme! Såpass mye at det er vanskelig å si noe i begynnelsen.

Det gikk bra med alle sammen, jeg hadde et lite sår på nesen min etter at brillene mine hadde blitt slått inn mot ansiktet, kineserne mistet lommebøker og mobiler (hvem tar med seg det på en rafting tur… idioter) og passene deres hadde vannskader. Men vi overlevde alle sammen! Og det er definitivt noe jeg kunne tenkt meg å gjøre igjen! Eller… jah… du skjønner kanskje, kjære leser.

Nytt liv
Ja, det føles litt ut som om det er et nytt liv jeg har i Nepal. Ny leilighet (MED OVN!), helt for meg selv, litt unna min tidligere beitemark. Ny jobb hvor det nesten er umulig å snakke norsk (selv om jeg av og til gjør det med min svenske sjef, som har en utrolig lett forstålig svensk!), gamle venner har dratt, kun Kukka gjenstår, og jeg har en ny PC! Men Nepal er enda fornøyelig. Et herlig land når man ser forbi forurensningen, alt bråket og visse idiotiske fakter. Og jeg trives enda. At jeg føler at jeg lever et nytt liv har tydeligvis ikke ført til at jeg er flinkere til å avslutte blogginnlegg eller konkludere med noe lurt… 

 

 

 

 

 

 

 

Written by Aslak

August 31, 2012 at 10:52

Posted in Nepal

Jeg blir i Nepal

leave a comment »

Hello world!

Jeg fikk tilbud fra UNRCPD rett etter jeg skrev sist blogpost (tror jeg?). Men nå har jeg takket ja til UNICEF. Jeg blir altså i Nepal frem til desember. Mest sannsynlig slutter jeg der den 14ende.

Forøvrig kommer jeg ikke hjem til sommeren.

Written by Aslak

June 14, 2012 at 14:17

Posted in Nepal

Gode og dårlige nyheter

with one comment

Jeg fikk en mail i dag tidlig, mens alle dere lå og sov (forhåpentligvis) trygt i deres senger. Den bringer både gode og dårlige nyheter. Første setning lyder slik:

Dear Aslak,

UNICEF Education Section would be very happy to have you as an intern.

Så det ser altså ut som om jeg kommer til å bli i Nepal. Det er den dårlige nyheten. Ellers ser det ut som om jeg kommer til å bli i Nepal. Det er den gode nyheten. Den veldig, veldig gode nyheten.

Nå skal det sies at om jeg får et tilbud fra UNCRPD snarlig kan det nok være at jeg takker ja til det istedenfor. Men faktumet at jeg skal være her forandrer seg ikke. Og det er ganske gøy. Og jeg får lov til å jobbe i FN. YAY!

17 mai

Jeg lovde at jeg skulle skrive litt om 17 mai… så jeg gjør det kort!

Dagen startet med at vi dro til huset til en av diplomatene, det var der toget skulle være og vi skulle spise pølser. Jeg var litt i bakrus fordi jeg hadde drukket noen øl med Andreas dagen før, men det gikk greit. Det verste var at det var forferdelig tidlig.

Noen kaffekopper etter, en kaffeflekk eller to på buksa, innledet ambassadøren med en kort tale, en hilsen fra kongen og så en sang. Det var naturligvis nasjonalsangen. Akkopagnert med en saksofon. Da var vi klare til å gå i tog, men korpset som var hyret inn måtte også vise sine talenter (saksofonisten var norsk), og lederen av korpset, en trompetist, fant ut at han også ville spille nasjonalsangen. Aldri har en sang hatt så mange sure toner og hese utblåsninger som når han spilte. Og mens ambassadøren ser rundt seg litt undrende, i sin hvite dress og solbriller som fikk han til å se litt ut som en gangster, prøvde vi andre å gjemme latteren som denne versjonen av nasjonalsangen fremtkalte.

Så var det ut i tog, med flagg og et banner hvor det sto noe om 17 mai, ambassadøren og nestlederen først, bærende på to store flagg, så kom korpset, så barna, så oss andre. Vi må ha sett ganske dumme ut der vi gikk, stivpyntede (i noen tilfeller) og halvsyngende. De stakkar nepaleserne så  bare dumt på oss der vi gikk og lurte nok veldig på hva som foregikk. Heldigvis var det ikke en lang tur, for det var så varmt at det ikke hadde forundret meg om flere hadde besvimt om den var lengre.

Så var det pølser, leker for barn, iskrem og kos. Og så var det hjem.

Men om kveldingen var det en skikkelig ordentlig fest. Over fem hundre var invitert til en stor ballsal på et hotell, alle oppstaset så godt de kunne. Selv var det naturligvis slips og dress, men flere hadde valgt å ta på seg bunaden. Dette angret de nok på senere om kvelden… men det kommer jeg tilbake til. Vi spiste herlig småmat, blant annet laks og underlige kanapeer som fremkalte vann i munnen bare man så på dem. Servitører gikk grasiøst rundt med vin, øl, whiskey og andre drinker, mens andre gikk rundt med mat. Og Kathmandus mektigste menn og kvinner var alle der. Jeg skal innrømme at jeg følte meg noenlunde utenfor mitt eget selskap…

Det eneste som var ille var at air conditionen ikke funket. Det tok ikke lang tid før svetteperlene var synlige på de fleste av mennene, og de som hadde tatt på seg bunad så misunnelig bort mot damene som gikk i sari. Det var stor kamp om å få plassene ved vinduene, bare for å få den lille ekstra vinden som kommer inn.

Uansett var det spennende.

Heikki Holmås

… var på besøk også! Ikke til 17 mai, men originalt var tanken at han skulle komme for å blant annet feire at Nepal hadde fått sin egen grunnlov. Det funka jo dårlig, siden de ikke klarte å få til det… men han hadde nok av ting å gjøre.

Selv bodde jeg på hotellet som han også bodde på i den perioden. Jeg skulle hjelpe til med det praktiske og alt med IT å gjøre. Og det gikk greit. I perioder hadde jeg fryktelig mye å gjøre, andre perioder var det fryktelig lite å gjøre. Det kan være at jeg kanskje duppet av et lite timinutt…

Men det var spennende det også. Ikke at det er slik at vi praktikanter slår av en prat med Heikki, men det er kult å se hvordan slike ting fungerer. Dessuten prata jeg masse med de to sikkerhetsvaktene fra PST som følgte  med Holmås. Og de var kjempehyggelige.

Holmås selv slår meg som en meget intelligent mann som kan det å snakke, og klarer å holde entusiasmen og energien oppe, selv om han er jetlagget og har et så stramt tidskjema at han mest sannsynlig måtte spørre om hvorvidt han fikk lov til å gå på do, og i så fall hvor lenge han fikk lov til å bruke.

Det beste med hele greien for meg var naturligvis hotellet. Et pent, vakkert og idyllisk hotell som skjermen en fra det bråket og livet som er Nepal. Luksusen rundt meg var enorm. Selve rommet var like stort som leiligheten, og med to vasker, et badekar, fire puter om kvelden og seks om dagen (ja, de kom inn rundt klokken syv for å “åpne sengen”). Selvfølgelig er det LANGT utenfor min prisklasse, en øl der koster mer enn 500 rupi, en kaffekopp mer enn 300. Så jeg tror nok ikke jeg skal spise lunsj der så alt for ofte, for å si det mildt.

Det var det jeg hadde å meddele for denne gang…

Written by Aslak

June 11, 2012 at 15:45

Posted in Nepal

Rottedansen

leave a comment »

Etter en kveld med film, pizzarester og godteri sammen med Sheila, hvor hun blant annet hadde lånt internettet mitt for å skype med noen venner mens jeg satt pent på terrassen for å ikke overhøre samtalen skulle jeg følge Sheila hjem. Jeg liker jo å følge folk hjem, og spesielt når det er ildsinte hunder på gatene. Sheila er dessuten redd for hunder.

Vi kommer oss så langt som ut døren før vi får vårt første sjokk. Skraping høres på steintrappene, og raskere enn svint kaster en rotte seg under skostativet. Samtidig kaster Sheila seg bak meg, noe som får meg til å hoppe enda mer. Spesielt siden hun ikke bare står bak meg og skriker, men fordi hun krafser på ryggen min og snur seg rundt som om hun gjorde en underlig dans.

Rotten kaster seg ut fra under skostativet igjen, mot meg, finter, kaster seg mot terrassedøren, står i et halvt sekund halveis opp mot dørhåndtaket, på døren, før den tar en 180 og kaster seg rundt før den piler seg ned trappen igjen.

Sheila klarer ikke å stå stille. Hun må åpne døren til terrassen, traske rundt litt, vifte med armene og puste tungt. Jeg står litt dumt på toppen av trappen og tramper for å passe på at rotten ikke har lyst til å komme opp igjen. Jeg hadde forsiktig sparket mot den et par ganger mens den gjorde rotteakrobatikk, ikke for å skade den, det vil jeg jo ikke, men for å skremme den bort.

Uansett klarte vi å komme oss ut til slutt, selv om Sheila hoppet av hver lyd. Dette fortsatte hun med hele veien hjem, men det er ikke så unormalt egentlig. Hun griper ofte tak i armen min, moser den med begge hennes, når vi hører lusking i søppelet på siden av veien, ser en frosk dovent hoppe bort fra oss eller de sinte hundene begynner å bjeffe bak store jernporter. Egentlig føles det litt fint å kunne hjelpe slik.

Sheila kom seg trygt hjem, og jeg vendte nesen tilbake mot samme vei jeg kom. Snek meg inn porten hvor Rana-ji, den gamle tannløse mannen, sov og låste lydløs bak meg. Så innså jeg at rotten mest sannsynlig enda var der.

– Jaja, tenkte jeg… hmmm… Vent litt… det er mye verre å gå opp en trapp med en rotte på toppen enn å gå ned en trapp med en rotte på bunnen… Rotter kan jo hoppe! Og gjøre fancy ninjatriks på dører! Hva om den freaker ut og hopper på meg slik som den hoppet på døren! DJESUS!

Jeg står stille en meter eller to fra trappen og kaster med lyset av lommelykten som jeg slo på i det jeg gikk inn. Er det krafsingen av rotteklør mot gulvet jeg hører?
– Jeg kan ikke stå her hele dagen… tenkte jeg og beveget meg forsiktig opp, trampet i trappen og kastet lys rundt meg. Hodet mitt beveget seg nok som en marekatt. Og der! Der sto den! På trappen, rett til venstre for hodet mitt, mellom metallstengene i gelenderet! Og så på meg, stille. Vi sto slik i tre-fire sekunder og betraktet hverandre.
– Ville den hoppe? tenkte jeg.
– Kommer han til å spise meg? tenkte sikkert den. Så piler den ned trappen, jeg backer unna raskt, den kaster seg til venstre slik at den løper på utsiden av gelenderet til min høyre, jeg tramper videre, lyset gjør at jeg nærmest får diskostemning. Jeg gjør rottedansen.

Den hoppet fra tredje trinn, ned på gulvet, stoppet noen sekund, reiser seg på bakbeina og ser på meg igjen. Jeg slutter min rottedans. Lykten faller stille mot gulvet. Vi ser bare på hverandre igjen. Jeg er ikke redd lenger for at den skal hoppe på meg. Det går bra.

Jeg vet ikke om jeg nikket mot døren med hodet, om vi begge forsto hverandre, begge ville bort fra hverandre, jeg vet ikke om vi fant en felles forståelse. Men den begynte bare å vandre ut mot døren. En hurtig gange, ja, men det var ikke den paniske løpingen som før. Jeg fulgte sakte etter den, og lukket døren. Så ble jeg kvitt den.

PS: Jeg innså at jeg har jo flere slike historier om mine opplevelser med dyr i Nepal, men at jeg aldri har skrevet dem ned. Om noe spennende skjer så skal jeg kanskje prøve å gjøre det. Jeg kommer ikke til å ta opp mine kamper med de svarte hundene på gata om natten eller de femti-noe froskene som fant ut at de skulle vandre over veien akkurat i det jeg går der, fordi det er fortidens historier. Men om jeg opplever noe vittig/skummelt/spennende/interessant som omhandler dyrene i Nepal i fremtiden skal jeg prøve å få skrevet det ned. For det handler jo om oppholdet mitt det også. Trenger vel ikke bare å skrive om tannløse mennesker, den politiske situasjonen og om hvorvidt jeg har vært i et spennende møte, tenker jeg.

Written by Aslak

June 1, 2012 at 10:34

Posted in Nepal

En gryende bekymring dekker for solen i Nepal

leave a comment »

Man smaker misnøye i Nepals gater. Det stinker av oppgitthet. Mellom varmen og fuktigheten i luften ligger det sinne. Men alt er stille. Inntil videre. På jobben har flere spurt seg undrende om stormen snart kommer. Nervøs latter dekker dårlig over nervøsiteten som ligger tydelig på alles fjes.

Alle håpte at det nepalesiske fenomenet med at alt løser seg til slutt, i den ellevte timen, skulle legge sin beskyttende, klamme hånd over politikerne. Fem ganger har Nepals grunnlov blitt utsatt. Fem ganger har landets ledere lovet at de skulle få det til. Nå var det endelig håp. Men i natt ble det kjent for alle at parlamentet nok en gang har sviktet dem.

Demonstrasjonene, streikene og feiringene som har blitt brutalt trykket mot alles fjes de siste ukene har alle handlet om grunnloven. Om hvordan den skulle se ut, om hvordan landet skulle deles opp, om hvordan man skulle dele inn folkegrupper. Hundre språk, et mangfold uten like av urfolk, et sterkt kastesystem og en politisk ledelse med mange mangler er ingrediensene Nepal har for å lage sin grunnlov. Med slike ingredienser, gamle, grå og gått ut på dato, er det vanskelig å bake noe med mersmak.

Det har foregått en uheldig maktkamp mellom partiene, både for å styrke sitt eget parti, men også for å styrke egen personlig vinning. Et eksempel på dette (som ikke nødvendigvis er knyttet til grunnloven) er de ti tidligere statsministerenes lovfestede lønninger. Ti tidligere statsministere på ti år, alle som får hus, lønn og sikkerhet av staten. Om de bare hadde vært i sitt embete i de normerte årene hadde det kanskje vært greit. Men her til lands kan det virke som om man kun ønsker å bli statsminister for å verne om seg og sitt.

Klandreballen kastes frem og tilbake, som hør og bør i en rotete forsamling av maktsyke skikkelser. Utenfor står folket og skriker etter enighet. De ville nok godtatt en god del mer enn de som sitter på sine høye, myke stoler bak høye murer med piggjerder. Det de får er tåregass og batonger om de roper for høyt. En tredjedel av politistyrken i Kathmandu Valley er på alert. De har naturligvis på seg opprørsutstyret som de er så glad i. Og de nøler ikke med å bruke de midlene de har til rådighet. Det eneste som er sikkert nå er at grunnlovsforsamlingen er oppløst. Fire år med arbeid trampet på, knust, revet i stykker før de skyller det ned og ut i kloakken. Veien videre er usikker.

Det vestlige Nepal har vært paralysert i nærmere en måned. Det som føles som en evigvarende streik knuser familiers inntekt, barn går sultne til sengs og mat, hjelp og grunnleggende tjenester kommer så vidt frem. Vest-Nepal er sinte, med god grunn, de er sinte som alle andre, men det er så brutale måter å vise det på. Når journalister og ambulanser får vinduer knust, biler og mopeder brent vet man at det er ille. Og resten av folket har ingen bevegelsesfrihet i det hele tatt. Det er verst i vesten. Men det er ille i resten av landet også.

Som sagt: Tåregass og batonger til de som roper for høyt utenfor parlamentets murer. Men de som stopper mopedene, ambulansene, bilene, ja til og med FN-biler og diplomatbiler en gang i blant… de får drive med sitt. Det kan virke absurd, men folk mot folk skal være greit, bare pass på å ikke ødelegg for politikerne. Og folket er trøtte. Bandhaer som går mot bandhaer, grupper som stopper biler mot det at andre grupper stopper biler. Noen samles på tvers av tro, kaste, politisk tilhørighet og deltar i store demonstrasjoner med artister som synger sanger. De vil bare ha muligheten til å ha butikkene sine åpne. De er lei av hverdagens forstyrrelser. Lei av de som styrer bandhaene. Lei av politikerne. Kravene deres er på ingen måte store. De vil bare leve i fred. De vil bare ha muligheten tjene til livets opphold. De ønsker seg fri fra trussler, kastende steiner og et løfte om vold om de ikke blindt følger den store massen. Men massen er i mindretall. Dessverre er de bedre organiserte.

Vakten min – denne gamle grå mannen som har sett Nepal forandre seg gang på gang, som har sett hvordan det var under flere konger, opplevde den kongelige massakeren, deltok i borgerkrigen og nå lever på bunnen av samfunnet med en lønn han så vidt overlever på og en familie uten sted å bo – han rister bare på hodet. Han vet ikke hva han skal si. Han håper ikke millitæret tar over. Han håper det ikke blir unntakstilstand. Han hater politikerne. Han hater bistandsarbeiderne, bistandsgiverne. Det virker nesten som om han ikke orker mer… men han fortsetter å åpne døren med et tannløst smil, selv om det er tristere enn hva det har vært tidligere.

Det er mange som han. Som ikke vet hva de skal foreta seg. Som ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

Så dagene fremover er spente. Vi lurer alle på om apatien vil forvandle seg til sinne. Om den stille subbingen av flip-flops igjennom stille, neste billøse gater vil bli til et berserk raseri. Om de tutende mopendene og små bussene vil byttes ut med millitærbiler og menn med skarpladde våpen.

Et folk som er forlatt. Et folk som snakker til politikeres døve ører. Det er vanskelig å ikke bli påvirket av den tyngende smaken av urettferdighet. Det smaker av jern, røyk og ihjeltrampet jord, en smak som fort kan bli til kvalme.

Hvor lenge vil butikkene være åpne? Vi vet ikke, og kommer nok til å hamstre mat.

Av og til er det godt å tenke på at jeg er utenfor og ser inn. At om slitet tar meg og truer med å rive meg i fillebiter kan jeg alltid dra hjem. Men det er også trist å se de fullvoksne menneskene gråte på innsiden i oppgitt stillhet.

Når alt jeg får surret hodet mitt rundt hva som foregår her til lands så kanskje jeg skal skrive litt om den norske grunnlovsdagen og hvordan vi feiret den. Jeg kan si allerede at det både var promt og prakt. Og pølser og is.

Written by Aslak

May 28, 2012 at 14:35

Posted in Nepal

Intervju?

with one comment

Seminaret jeg har styrt alt det praktiske rundt er endelig ferdig. I går var jeg helt skutt, utslitt, klarte ikke å gå rett. Beina mine ilte med smerte og jeg fikk meg ikke til å gjøre annet enn enkle handlinger.

Men det var godt gjennomført, deltagerne var fornøyde og jeg fikk ros på ros av alle som var der for at jeg hjalp dem og løste alle tenkelige problemer. Det var herlig.

Rana-ji

Min tannløse, gamle vakt spurte meg i går, på vei hjem, om ikke han kunne få 200 rupi. – Ikke si det til noen. Jeg smilte og fortalte han at nei, du får ikke 200 rupi, men jeg skal betale deg for å intervjue deg. Ingen av oss syntes tigging var noe spesielt, og jeg tenkte at det måtte til, både for å holde hans selvtillit oppe og for å fortsette å ha et ordentlig forhold med han. Han fikk 1000 rupi. Rundt 72 kroner. Eller prisen den dyre middagen på Studentsenteret i Bergen eller en sekspakk med Hansa.

Rana-ji er en fattig mann. Utifra det jeg har klart å plukke opp av den gebrokkne engelsken hans har han tidligere vært soldat. Han tenker tilbake til tiden når kongen styrte landet som bedre år. Datteren hans, som lager middager til han, har nettopp fått huset sitt rasert av statlig eide bulldosere. Hun bodde i Kathmandus verste slum, rett ved den illeluktende Bagmatielven. 1000 hus ble sist uke rasert, klokken fire om morgenen. Flere fikk ikke en gang tid til å få ut sakene sine. Datteren er altså husløs, Rana-ji har problemer med å få i seg middag, han har ikke noe sted å være på dagen, hvis ikke man regner den store parken som er tiltenkt uteliggere og fattigfolk, hvor man ikke har lov til å sette opp midlertidige hus og alltid blir våket over av politi i opprørsutstyr.

Rana-ji har levd et langt, tungt og trist liv. Etter han sist år ble påkjørt av en buss har helsen forverret seg. Han har så vidt tenner igjen i munnen. Kneet verker. Feberen virker nærmest konstant. Men allikevel smiler han og er blid, og ønsker oss godt. Han ser av og til på expatene som enten går eller kjører forbi i store biler og spør meg undrende hva de gjør her. Hvorfor de bruker så latterlig mye penger på så fryktelig lite. Hvorfor er de så ekstravagante? Hvorfor deler de ikke?

– Jeg vet ikke Rana-ji, sier jeg før jeg går opp til PCen min, med internett, 24 timer strøm og aldri mangel på drikkevann.
– Jeg vet ikke Rana-ji, sier jeg og tenker på de 200 millionene kroner vi har gitt over fire år til utdanningsdepartementet.
– Jeg er helt enig med deg, Rana-ji, det blir for mye, sier jeg før jeg går opp, lager middag, og bestemmer meg for å ikke vaske opp for kvelden. Vaskedamen kommer jo i morgen.

Written by Aslak

May 12, 2012 at 14:46

Posted in Nepal