Kunsten å forklare

Eller: uken jeg nesten ble overfalt av en sint folkemasse og politiet lurte på om jeg huset en terrorist.”

Rundt tyve værbitte ansikter stirrer på oss idet vi går ut av bilen. Dette er den typen ansikt man aldri tenker at man kommer til å oppleve i virkeligheten. Den typen ansikt som kun forekommer på bilder, gjerne plassert i galleri. Jeg snur meg mot min kollega og spør om de er muslimske her. Hun rister på hodet og sier at hun ikke vet, hun tenkte på det samme. Blikkene deres er festet på meg. Da jeg hilser, namasté, med fingertuppene plassert på haka som om jeg var en helgen malt i middelalderen en gang mumler de underlig tilbake.

Det er vel dette de kaller in medias res start? Eller kanskje jeg husker feil. Norsk var aldri egentlig mitt fag på skolen. Men en forklaring trengs på dette tidspunktet uansett. Jeg befinner meg (i ovenforstående avsnitt) på felttur. Utdanningsseksjonen av UNICEF i Nepal har hyret inn en internasjonal konsulent som skal skrive om skoler som fredssoner, og jeg er hennes attaché. Både i den forstand at jeg kaster tankeballer med henne, og at jeg etter å ha vært her en stund har klart å forstå bittelitt om hvordan utdanningssystemet og spesielt skoler som fredssoner funger her til lands. Vi er i Terai, det sørlige flatlandet som kun ligger noen hundre meter over havet, hvor størsteparten av befolkningen er og hvor konflikten i skoler er mest tydelig og ødeleggende.

De samler seg i et lite klasserom med skrivebord og benker som kun er egnet for underernærte og småvokste nepalesiske barn. Vi, konsulenten, en nepalsk kollega og jeg, sitter på hedersplassen ved tavlen på plaststoler. Det er en underlig følelse å nesten bokstavelig talt sitte på en pidestall foran haugevis av mennesker. Spesielt når denne folkemengden er 50+, men gjerne ser ut som om de er 20 år eldre. Hadde det vært i Norge ville man tatt ett titt på klasserommet og sagt: nei, dette går ikke. Her får vi ikke plass. Men her setter de seg heller på pultene eller på de knøttsmå benkene i ubehagelige posisjoner og stirrer på oss.

Iløpet av intervjuet, om man kan kalle det det, går en av gruppen ut i sinne. Kun to stykker prater. Rektor sitter helt stille. Det er umulig å få kvinnene i rommet, som sitter gjemt bakerst i en krok, til å si et ord. Maktbalansen er tydelig. Det er ingen tvil om hvem som råder her. Det er de to. Alle andre får bare være enige. Jeg vil egentlig ikke tenke på hvilke konsekvenser det ville hatt om de ikke var det. Iløpet av intervjuet hvisker konsulenten og jeg til hverandre. Vi har tatt tre lærdommer fra dette:

1. Jeg hadde rett, de var muslimske, og det var lurt at jeg la merke til, fordi det var flere ansikter som lyste opp idet vi sa salam aleikum – vi trenger bedre briefing av guidene våre før vi går inn i neste skole.
2. Dette er for mange mennesker. Vi kan ikke lære noe, ikke ordentlig, på en slik måte. Vi må begrense det. Vi må få guidene til å si at noen må ut.
3. Vi kan så vidt prate om konflikten, den vi har kommet hit for å lære om, uten å blusse den opp igjen. Dette kommer til å være et alvorlig og gjennomgående problem.

Kaoset – Nepal

Vi besøkte tre skoler, intervjuet flere journalister, politikere og medlemmer av organisasjoner som jobber med skoler på denne turen. Skolene var valgt ut fordi de hadde eller hadde hatt store problemer. En av dem hadde mistet ett av klasserommene til politiet da de kom og krevde at de skulle få lov til å bruke det som kontor. Skolen hadde bare to klasserom. En annen av skolene ble stengt etter en ung mann bestemte seg for at han skulle bli lærer. Han stengte skolen med en hengelås og passet på at ingen brukte den ved hjelp av vennene hans. Den var stengt i nesten et helt år. Nå er han lærer, selv om han ikke er kvalifisert. Den siste skolen var stengt periodevis i to år, den lengste sammenhengende stengingen varte i ett år. De klarte ikke å bli enige om hvem som var den rettmessige rektoren. Selv om utdanningsdepartementet sa klart ifra om hvem som faktisk var pekt ut til å være rektor. Nå er de med-rektorer, begge to, og den ekstra lønnen må landsbyen betale.

Hele denne feltturen var en tilsvarende underlig opplevelse som beskrivelsen av den første skolen. Hvert spørsmål vi stilte ble hadde helt tilfeldige svar, som om vi ikke hadde spurt noe som helst i det hele tatt. På en av skolene førte spørsmålene våre, som var langt mer diplomatiske og forsiktige enn hva vi gjerne kunne ønsket, til en slosskamp utenfor. Når sjåføren kommer inn i rommet og sier “get out. We leave”, og man hører huffing og puffing og ser politiet komme løpende med deres enorme andre-verdenskrig-gevær kryper det en ubehagelig følelse opp ryggraden.

Det er så mye som er oppned, revers, frem-tilbake her i dette landet. Som at barn kjefter på foreldre for at de ikke sender dem på skole. Foreldrene har aldri hatt utdanning, så de ser ikke helt vitsen med det. Barna derimot har forstått at de må gå på skole. Og man jobber mye, generelt sett forøvrig, her i landet ovenfra og ned. Men når man drar ut og ser på hva som foregår innser man at det ikke nødvendigvis er problemer som kan løses slik. Det er små, personlige konflikter som fører til de store problemene. Om man bare hadde hatt et konfliktsenter i alle disse Village Development Comitees (som tilsvarer kommuner)…

Jeg har innsett at jeg har mistet litt troen på veldig mye utviklingsarbeid. Samtidig er det umulig å stoppe. Det kan man ikke gjøre. Da går alt til helvete. På ordentlig. Men det er så mange gode ord, så mange gode tanker, så mange gode handlinger som forsvinner rett ned i sluket.

Tre små terrorister

Underlig nok ble vi, mens vi kjørte rundt i Terai, stoppet av politiet. De ville ha navn, addresse og vite hvor vi jobbet. Femten fanger, tre av dem indiske terrorister hadde klart å flykte fra et fengsel. Derfor måtte vår store, hvite bil sjekkes for ondsinnede mennesker. Konsulenten og jeg lo for oss selv, men nepaleserne i bilen likte det ikke spesielt godt. Samtidig skal det sies at jeg måtte ringe radio-rommet til FN og informere dem om at vi var i et område hvor politiet lette etter terrorister.

Konsulenten

Det beste med turen var nok konsulenten. Jada, det var utrolig spennende å se disse landsbyene og skolene og prate med disse underlige menneskene, men konsulenten var noe for seg selv. Tidligere journalist som har jobbet i blant annet Libanon (i samme periode som jeg var der) og dekket krigen i Bosnia, hun hadde en enorm fascinasjon for det Osmanske emperiet, og hun er gift med sjefen(?) for IOM her i Nepal. Samtalene gikk raskt, utdanning, amerikansk politikk, forskjellige europeiske styreformer, forskjellen mellom Europa og Nepal, hvordan løse verdensproblemene, Israel-Palestina (vi pratet om når neste opptrapning kom til å være før det skjedde). Å prate med en person som man har så mange fellesinteresser med er herlig, spesielt etter det jeg selv vil kalle et langvarig intellektuelt tørke.

Jeg fikk følgende svar fra konsulenten om hvordan det gikk på en annen felttur:
«Interviews as surreal as ever, but very telling. You’d like it!»

Kunsten å forklare

Hun velter nesten en vannflaske i det hun kaster ut med armene. Jeg har fått med meg at hun prater om politikere, om et eller annet de gjør, men onematepoetikaene står i veien for argumentets innhold. Dette har holdt på i mer enn en time nå. Vi spør et spørsmål. Hun svarer på noe annet eller usammenhengende, halvparten av tiden tegner hun diagrammer i en blokk som er uleselige for alle og enhver. Jeg tenker tilbake på YouTubefilmer av små barn som forklarer vanskelige emner de aldri selv har opplevd. Men i dette tilfellet vet personen (får vi håpe) hva saken handler om. Hun klarer bare ikke å forklare.

Så vi, konsulenten og jeg, noterer ned på blokkene våre hver vår variant av noe ingen av oss forstår.

Dette vil jeg si er et av de største problemene med lokalstaben ved utviklingspartnerne her. De klarer hverken å forklare eller forstå. Man gjentar seg selv en milliard ganger før man får igjennom et poeng. Og da tror de på et eller annet vis at det er de som har tenkt på det. Og jeg hører de andre expatene oppleve det samme.

Som følge av dette opplever jeg også ofte at til og med jeg kan brukes som et slags underlig oppslagsverk for hvordan man skal gjøre ting. Dette er naturligvis bare tull og tøys, jeg vet ikke hvordan man driver utviklingsarbeid, men det stopper ikke folk som har vært med i gamet i flere år, tiår til og med, å spørre meg om råd. Og jeg tror de gjør det fordi jeg i det minste klarer å presentere tankene mine på en noenlunde organisert måte med en start, midt og en avsluttning.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er dårlige engelskkunnskaper som gjør det eller om de rett og slett ikke har lært seg hvordan de skal presentere. Det er i grunn ganske trist å ikke ha lært meg nepali, for det hadde vært fascinerende om det faktisk har noe med strukturen i språket å gjøre. Det har nok ikke det, men jeg leter etter en grunn som kan frigjøre disse menneskene fra litt ansvar.

Shit

Dette innlegget kom alt for seint. Feltturen var for lenge, lenge siden, og jeg har glemt fryktelig mye av det jeg hadde tenkt å skrive. Dette ble derfor litt dårligere forklart enn forventet. Beklager for det.

Ellers

• Jeg har mindre enn en måned igjen her.
• Det er nå kaldere inne enn ute.
• Jeg har bestilt meg en skreddersydd dress (med vest)
• Beklager for lengden på dette innlegget
• Beklager for den dårlige norsken, jeg prater aldri norsk lengre…
• Beklager for at innlegget ble litt rotete

 

 

 

Dagen jeg slo et menneske

På vei hjem i de mørke sidegaten rundt Jhamshikhel, Lalitpur, slo jeg et menneske i dag.

En moped kom kjørende bak meg. Sangen jeg hørte på hadde akkurat sluttet. Det var mørkt, ikke et lys unntagen frontlykten til mopeden i nærheten. Gaten er ujevn, steiner fra gammel asfalt gjør vandringen tidvis farlig om kvelden. Mopedisten brøler, et sint og ondskapsfullt skremselsbrøl, rett bak meg. Armen min langer ut, “nå blir jeg ranet”, tenker jeg, “hvorfor slår jeg?” Spør jeg meg selv. “Gi opp, gi dem pengene med et smil og gå videre uten å yttre en unødvendig mine,” forteller jeg meg selv, “bare vær hyggelig.” Men kroppen min reagerer annerledes på det plutselige brølet. Kroppen min langer ut. Jeg har ikke kontroll. Knytteneven min treffer midt på pannen av hjelmen. Hardt. Dersom jeg hadde truffet et panser ville det ikke forundret meg om jeg ødela det. Mopeden svaier. Bremser. Hjulet treffer en vegg med et lett dunk. Sjåføren, hvis ansikt jeg ikke kan se, snur seg. Stirrer på meg i et sekund eller to. Jeg har stoppet opp, stirrer tilbake og lurer på hva som nettopp skjedde. Så kjører han avgårde.

Jeg står der i en god tid. Usikker på om jeg har gjort noe lovstridig. “Dersom politiet kommer, skal jeg bare stå her? Burde jeg komme meg vekk så fort som mulig.” Jeg har dårlig samvittighet. Kjempedårlig. Idet jeg begynner å kjenne hvor vondt jeg har i armen kommer jeg meg hjem. Jeg fant heldigvis ut at jeg skulle lage noen isbiter for et par uker siden, og har glemt dem. Nå ligger de pent på hånden min og lindrer smerten. Forhåpentligvis kommer jeg ikke til å hovne opp.

Punktvis oppsummering av livet mitt for tiden

• Jeg innså i dag at jeg faktisk synes jeg ser litt stilig ut med skjorte under genser.
  • Etter jeg innså dette ristet jeg på hodet av meg selv og tenkte at “det får vær grenser, Aslak…”
• Siden vaskedamen har rotet bort laderen til hårtrimmeren min ser jeg nå ut som en villmann, med bustete skjegg og vilt hår.
• Det er ferie, dashain, og byen er veldig stille. Godt å vandre rundt i gatene. Alt er strengt eller strenger tidlig.
  • Selv Restaurant Road (oh so aptly named by us expats for its main function) er nesten helt stengt.
• Jeg leker meg med flere prosjekter på en gang, og storkoser meg med det. God å ha ferie og få lov til å gjøre det man vil.
• Jeg har forelsket meg. Pladask forelsket meg. I Doctor Who, en fantastisk TV-serie jeg synes alle bør se.
• Jeg savner (lett tilgjengelig) fisk. Noe så inderlig.
  • Jeg har funnet et pålegg, “Peppered Mackrel Fillets”, av det Irske selskapet John West, som jeg virkelig liker godt. Jeg skulle ønske jeg kunne spise det hele tiden
• Jeg har ingen bekymringer i livet mitt. Ganske digg.
• Jeg vil begynne å programmere igjen, på ordentlig denne gangen, og kjenner at det er en god følelse å bare tenke på det.
• På vei hjem i dag begynte jeg å fryse og tenkte på at det hadde vært godt å ha et skjerf. Det var da jeg så opp og innså at det bare var 18 grader ute. Iskaldt.
  • Jeg savner å bruke skjerfet mitt

De glemte (og litt mindre interessante) paragrafene

Jeg har vært så fryktelig allergisk i det siste, og det var jeg før monsoonen også. Heldigvis har jeg allergitabeletter, og det hjelper en god del (jeg bare snufser litt og nyser en gang i blant). Vel, jeg tenkte: de må jo kanskje ha en “allergy forecast” av et slag. Og det har de!

http://www.accuweather.com/en/np/kathmandu/241809/allergies/241809

Vel… kremt… det står jo bare støv der. Og det er ikke akkurat som om jeg ikke har merket at det er støv i luften. Jeg må jo tross alt dra litt tørkepapir over skoene mine hver dag før jeg går til jobb.

Men, kanskje jeg er allergisk mot støv da! Jaja, slik er nå livet.

Mat

Jeg tror jeg har blitt tynnere i det siste, til skrekk og gru for min kjære mor. Hva kommer hun til å si… Personlig håper jeg at hun kommer til å starte et oppfetningsprosjekt når jeg kommer hjem og lager masse god mat som jeg kan meske i meg. Det hadde vært fint det… *dagdrømme*

Men jeg lager altså mat! Eller kjøper på restaurant… Men i går var jeg så lat at jeg rett og slett lagde kylling med kylling. Når 500 gram kylling koster 14 kroner, og den er dypfryst, og jeg ikke har noen passende plastikkposer eller tupperware (og tydeligvis er for lat til å kjøpe det), så er det vanskelig å ikke bare bruke alt når man først er igang. Det betyr gjerne at jeg koker opp en 200g pasta, noen grønnsaker og lager en underlig lasagnaaktig sak eller kanskje en kremete tomatsaus eller noe. Og putter den halve kiloen med kylling oppi. Blir middag og nattlunsj, og om jeg er heldig også frokost det!

Men i går var det kylling med kylling. Det er ikke ofte man får spise det når man er student! (Dog skal det jo innrømmes at jeg litt for ofte kjøpte en hel grillet kylling og ikke spiste noe annet enn det… hmmm… det gleder jeg meg til å komme tilbake til!)

Været

Jupp! Man må jo nevne det en gang i blant.

Det har begynt å bli kaldere. Faktisk så kaldt at jeg kan gå med ryggsekk til jobb uten å ha en stor mørk svettflekk på ryggen når jeg kommer til jobb. Ryggsekk er definitivt  mer behagelig enn en bag, ettersom jeg både har snacks, vann, laptop, paraply og en genser med meg hver dag, og på vei hjem plukker jeg vanligvis opp noen varer fra butikken (som f.eks. 500g kylling).

Jess, kaldere, og det er godt! På vei til og fra jobb henger det beleilig en temperaturmåler (og selv om jeg har lært at man ikke skal stole på en eneste monitoreringsteknikk i Nepal, regner jeg med at den ikke lyver for mye) og den viser at temperaturene er rundt 22 grader både på veien hjem og på veien til jobb. Jeg og hver dag til og fra jobb vurderer jeg å ta på meg en genser.

Det beste med “kulden” er at jeg kan gå fort uten å begynne å svette.

Takk gud for raske reflekser

Det sies at man får en god del raskere reflekser av å spille dataspill. Det sies for så vidt mye om å spille dataspill, men akkurat dette skal jeg si er en utrolig positivt ting. Det “reddet livet mitt”.

Jeg tasset til jobb, som vanlig, i skjorte og “penbukse”. Det er alltid en fare for at et eller annet skjer med de fine klærene man har på seg i dette landet, som at man blir angripet av en støvsky eller at en eller annen dust av en diplomat bestemmer seg for å kjøre i en stor pytt med mega-bilen sin og dermed dekker deg i skittent sølevann. Kanskje man blir spyttet på. Slikt er alltid hyggelig. Spesielt når man er på vei til jobben.

Det finnes også kyr i Nepal. De er ikke noen mega-kyr, ofte virker de utsultet og stakkarslige, og de finner det gjerne godt å bare stå midt i veien. Det var det de fire kyrene jeg møtte på vei til jobb gjorde, noe som skapte en god bilkø med tutende bilister og mopedister.

Det finnes ikke mye respekt for oss vandrende mennesker i trafikken her, men når køene oppstår er det som oftest lett å smyge seg mellom bilene mens man gliser ondskapsfylt mot sjåføren. Det er en av yndlingsaktivitetene mine, en slags hevn for at de tuter så mye at hørselen min er nedsatt (jeg regner i alle fall med at den er det, jeg hører så vidt den knallirriterende, tikkende vekkerklokken lengre!). Og i det jeg utfører min slangeaktige og høyst innøvde kø-smyging hører jeg plutselig et plask. Jeg snur meg, ser at den ene kuen har fyrt av en skikkelig drit, og bestemmer meg for å hoppe unna dersom det skulle være resterende avfallstoffer i den stakkarslige kuen. Jeg bøyer meg ned i det jeg hopper fremover, som om jeg skulle vært en krigsjournalist som befant seg midt i skuddlinjen. Jeg holder tilbake et brøl som for de rundt meg kun ville vært svada, men for de få, heldige ville trallet gjennom hørselsorganet som en klar heltestemme “Odd Karsten Tveit, Beirut!” Dekket jeg hopper bak er en stor, hvit diplomatbil hvis opphav mest sannsynlig var fra en eller annen ambassade (jeg kjente ikke igjen tallet på blåskiltet). Idet jeg har klart å komme meg til i sikkerhet gjentar lyden seg, og når jeg snur meg ser jeg at hele fremsiden av diplomatbilen er dekket i diareaktig kuskit. Minst tre av mopedistene som utålmodig står i køen har blitt truffet og det stinker uten like. Sjokket er til å ta og føle på. Sjåføren av bilen snur seg mot meg med store øyne, og jeg har problemer med å holde latteren inne. Gliset mitt er enormt. “Sånn går det når dere holder kuer hellige og oppfører dere dårlig med dem samtidig!”

Så neste gang noen sier at dataspill er noe negativt kan de vise til at det er en perfekt forberedelsesmetode for å unngå å bli sprayet av kubæsj. Ikke at det nødvendigvis skjer så ofte…

Tilfeldige tanker som har slått meg i det siste og tilfeldige hendelser jeg har påført megselv

Kommer egentlig makkverk fra mark-verk? Er det markene som har gjort et verk ut av noe? Så om man sier at det er et akademisk makkverk så har det sittet en haug med marker og skrevet en akademisk tekst?

Snakker om marker så var det person her som fortalte at han hadde funnet cirka en million av dem når han hadde vært på tur forleden dag. Jeg spurte om han kalte dem Jim. Det kom ingen latter.

Dersom man har et ord på tuppen av tunga, har man et minne på membranen av hjernen?

Det er fryktelig irriterende å innse at man har glemt å ta med seg et nytt håndkle etter man kastet det siste i vaskehaugen (som beleilig ikke er på badet), samtidig som man innser at man av en eller annen irriterende grunn har tatt opp gardinene og åpnet døren. Eneste logiske handlingsforløp i denne situasjonen er å ta på seg klærene sine, daffe ut av badet mens man føler seg ganske “sheepish”, for så å gjemme seg på rommet (hvor det nye rene håndkleet også ligger), kle av seg igjen, og innse at det egentlig ikke er så veldig mye å tørke opp lengre. Jeg lurer veldig på hva vaskedamen som kom samme dag tenkte når hun kjente at alle de øverste klærene i vaskehaugen var våte.

Jeg spurte vaskedamen om å kjøpe en ny oppvaskkost (og en god lunsj til seg selv). Da jeg kom hjem finner jeg en tannkost ved siden av kjøkkenvasken (og tre nuddelpakker i skapet).

Litt mer fakta – denne gang hentet fra når den regionale lederen for UNICEF var på besøk…

Dvs. hun dro helt fra Kathmandu opp til Lalitpur, en 10-minutters kjøretur, på offisielt besøk. Når jeg så dumt på mine kollegaer og sa “er ikke hun her hele tiden?” Lo de og svarte at hun så godt som bodde her. Men offisielt besøk er offisielt besøk, så da var det pomp og prakt, middag til alle UNICEFerne, stort telt i “rosehagen” og filmer, taler og oppløftende budskap i hytt og pine. Jeg plukket med meg noen fakta.

Det er faktisk ganske imponerende at kun 16% av Nepals befolkning var innrullert i skoler i 1960. Og nå er det opp mot 90% (spørs litt på hvor langt oppi klassetrinnene man ser, for det faller raskt etter første klasse).

Og nå jeg tenkte på dette fortsatte jeg å spekulere på alt det jeg personlig ikke vet… Som for eksempel at mangel på iodin kan føre til enorme byllaktige vekster hos mennesker. Og at jeg ikke egentlig har tenkt på hvor forferdelig ille det faktisk er når gravide ikke får i seg ordentlig og næringsrik mat og hvilke konsekvenser dette har for det fremtidige barnets mentale kapasitet.

I bunn og grunn er det fryktelig mye jeg ikke tenker på! Som å vaske hendene. Jeg føler ikke at jeg noensinne har blitt lært opp til å vaske hendene mine (men føler meg allikvel skitten dersom jeg ikke vasker dem dersom jeg i det hele tatt tråkker over listen til toalettet). Men i Nepal dør 70 barn under fem år hver dag på grunn av dårlig sanitasjon og urent vann. Her til lands er det en hel seksjon av UNICEF som jobber med å få folk til å vaske hendene sine. De kalles WASH forresten… Og når man spør dem hva de jobber med svarer de uten feil “toaletter”. Egentlig er det ganske sjarmerende, spesielt hos de internasjonale, fordi de vet godt hvor dumt det høres ut og lager tilhørende grimaser når de sier det.

Jeg skal innrømme at jeg ikke husker om neste tall er 82% eller 84%, men det har vel egentlig ikke så veldig mye å si… Det er nemlig tallet på antallet barn som har blitt slått iløpet av oppveksten deres. Hele halvparten av alle foreldre mener at dette er en nødvendighet.

Merkelig er det også å tenke på at i visse etniske grupper (les: de som lever i avsidesliggende plasser) er forventet levealder kun litt over 40 år! Og om man da tenker på ens egne foreldre og hvordan de oppfører seg når de er 50 eller 60! De er jo som unge, lattermilde foler i en blomstereng i forhold.

Jeg vet ikke om jeg har skrevet det før, men ofte når jeg hører slike ting tenker jeg på middelalderen. Og det er kanskje litt stygt å si. Men jeg tenker at i visse områder av Nepal har man kanskje ikke kommet stort lengre? Fjellenes enorme isolasjonsevne har sperret verden ute. Eller kanskje dem inne i sin egen liten biosfære. En egen liten verden. En glasskule som venter på å bli ristet på.

Og er ikke problemene i visse områder her i Nepal og i det eldgamle Europa mye av det samme? Dårlig sanitasjon, mangel på kunnskap når det gjelder ernæring, brutale oppvekstvilkår og spiritualisme. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest i rapporter at et eller annet også kan være grunnet spiritualisme, eller at en konflikt oppsto på grunn av hekseri. Det hadde ikke forundret meg noe særlig om jordens form er omstridt visse steder her til lands.

Det er et underlig sted dette landet som (etter hva en slags promovideo for UNICEF som “vi” spilte for “osselv”) “nærmest er vertikalt”.

Bildetid

Jupp, det ble tatt bilde av alle UNICEFerne (som var i Kathmanduområdet), og jeg står her, helt bakerst til høyre.

Nå skal det sies at jeg står en god halvmeter bak alle andre, i et blomsterbed for å miste litt høyde… for når jeg sto like tett som alle de andre gjorde stakk jeg meg virkelig ut! Men, som dere ser, er jeg nok den høyeste personen i organisasjonen her i Nepal. (Vi står forresten på noen trappetrinn…)

Gryende hjemlengsel?

Jeg vet ikke helt om jeg har hjemlengsel enda. Jo, jeg begynner vel egentlig å få litt hjemlengsel nå. Men jeg tror det hele startet på grunn av at jeg ikke lenger prater norsk. Vel, det er vel ikke helt rett. Jeg fyrer av noen strofer en gang i blant til seksjonssjefen min, hun er tross alt svensk, og det er greit når man spør om man kan gå hjem fordi man har vondt i magen å ikke brøle det ut på engelsk, men det er ikke det samme. Utenom disse få setningene på tilgjort pen-norsk har jeg vel ikke sagt et eneste ord på norsk på to uker?

Denne realiseringen har fått meg til å begynne å tenke på det gode, gamle, trygge hjemlandet. Mest av alt (og dette skjer hver gang jeg er borte fra hjemme i lang tid) tenker jeg mest av alt på å drikke vann rett fra springen. Jeg har til og med drømt at jeg har kommet inn døren, kastet av meg en tung ryggsekk og dratt meg på alle fire frem på gulvet til springen hvor jeg har så godt som druknet meg selv i Jonsvatnet. Drømmen tar alltid sted i Trondheim. Og drømmen har jeg hatt flere ganger.

Ja, kanskje begynner jeg å få hjemlengsel. Men jeg klarer ikke helt å putte fingeren på nøyaktig hva jeg lengter etter (utenom moccabønner, makrell i tomat, ordentlig internett man faktisk kan bruke, vann fra springen, å kjenne igjen alle varene i butikken, endingen av årstidene, å snakke norsk, at damen utenfor vinduet som ringer med bjellen hver dag klokken fem om morgenen og åtte-ni om kvelden ikke gjør nettopp det…). Kanskje jeg bare begynner å bli rastløs igjen. Jeg trenger nye beitemarker?

(Hmmmm… jeg nevner unaturlig mye natur (for å være meg) i dette innlegget (føler det passer godt med én til parantes her))

Ellers

For andre gang har jeg kjøpt meg laks her i Nepal. For andre gang har jeg ikke peiling på hva jeg skal gjøre med den.

Tre korte historier

Pizzaen

Jeg kan ikke si at jeg er noe annet enn glad i mat. Jeg har veldig lite problemer med å kjøpe noen ekstra gode (og derfor også vanligvis ekstra dyre ingredienser) en gang i blant, bare for å kose meg litt ekstra. Men her i Nepal gjør jeg ikke det, jeg går heller til en restaurant, for la oss være ærlige: jeg er ikke like god til å lage mat som de er. Dessuten er det så billig.

I dag satt jeg meg ned på Roadhouse, en pizzarestaurant og bestilte en bacon and garlic pizza(den har også spinat, men av en eller annen grunn er ikke det med i navnet). Jeg dro fram boken min, en tykk sak som jeg koser meg veldig med, og isolerte meg mentalt fra resten av verden. Musikken var dårlig, det var noen småunger i nærheten og mumlingen av prat summet i lokalet. Men når jeg leser anser jeg meg selv som en person som konsentrerer seg meget dypt, og jeg klarer å blokkere mesteparten av denne lyden ute. Jeg visste ikke helt hvor god jeg faktisk var til dette.

På et tidspunkt kommer en kelner bort til meg og spør om noe er galt. Jeg river blikket vekk fra boken og spør, “hva behager?” Du har ikke rørt pizzaen din. Jeg ser ned på bordet. Pizzaen ligger der urørt. Noe forvirret ser jeg tilbake på kelneren, “når kom den?” Han svarer at den var ferdig kanskje ti minutter siden. Jeg vifter med hendene, boken blar om av seg selv (som tykke bøker ofte gjør om man ikke passer på dem, irriterende nok) og sier at det på ingen måte er noen problemer litt for høyt.

Idet jeg begynner å spise innser jeg at han har rett. Pizzaen er begynt å bli kald og jeg må ha ignorert at den kom på bordet helt. For en utrolig underlig opplevelse.

Mørket

For å komme meg hjem der jeg nå bor er det nødvendig å gå igjennom noen ganske mørke gater. Vel, egentlig er det vel snakk om en mørk gate i ett minutt eller så som er nødvendig, men den raskeste veien er definitivt gjennom en lengre mørk gate. Mellom fem og ti minutter bruker jeg vanligvis. Veien er naturligvis slik veier vanligvis er her i Nepal, ujevn og ekkel. Nå som regntiden er i sin avsluttnignsfase ligger det gjerne pytter her og der, og noen av dem kan være ganske dype.

Som en reaksjon på dette dype mørket som legger seg over byen om kvelden, da spesielt når det ikke er strøm, og nødvendigheten av å gå igjennom disse gatene har jeg begynt å lukke det ene øyet hver gang jeg merker at en lyskilde nærmer seg. Jeg regner med at dette ser ganske dumt ut, men at jeg gjør dette automatisk finner jeg meget fascinerende. Og egentlig er det jo ganske smart, siden jeg nesten garantert ville hatt problemer med å holde beina tørre om jeg ikke hadde gjort det.

Hovmesteren

Som min mor sier hun ikke designet meg for å jobbe i Asia. Det er definitivt lett for meg å merke. Antallet kuler jeg har hatt på hodet taler for seg selv. Mens de fleste andre gradvis lærer mer om livet og verden er jeg sikker på at jeg, dunk for dunk, ender opp med å bli dummere og dummere. På jobb har jeg problemer med å sitte, beina mine er for lange, og etter en arbeidsdag verker mesteparten av kroppen min.

Men jeg har også et annet problem på jobb. Dørene, og det er bare to av dem, det skal sies, er for lave for meg. De når meg til cirka midt på pannen. Dette krever en god del bøying fra min side for at jeg skal komme meg trygt inn til jobben. Og i det siste har jeg innsett at måten jeg bøyer meg på er langt ifra grasiøs.

Jeg lener meg fremover, mye mer enn det som er nødvendig. Overkroppen min har samme vinkel som et fly i ferd med å lette. Jeg går med raske, konsise og korte steg idet jeg gjør dette. Og hver gang jeg innser hvordan jeg ser ut tenker jeg på hovmesteren. Jeg ser for meg at pingvindrakten er på, verden er i svart hvitt og jeg er i ferd med å snuble i et bjørnehode før jeg jeg forbanner en katt.

Og dette møter mine nepalesiske kollegaer hver dag. Og ikke kun en gang hver gang jeg skal inn, men to ganger gjør jeg denne hovmesterianske bevegelse. Hva kan de tro om meg?

Forøvrig

Idet jeg kom hjem fra pizzeriaen og åpner døren inn til leiligheten min faller det en kakerlakk som har gjemt seg i sprekken mellom døren og veggen ned på ansiktet mitt. Man skulle trodd den nye deoen min, som lukter som insektspray, ville holdt dem borte…

Den ligger nå most i hagen, et måltid for de andre insektene. En forbannelse på alle kakerlakker.